Han har pendlet mellom Træna og Stockholm, men i kveld er det Oslo som gjelder. Da byr vår favorittsvenske Stefan Sundström på en akustisk aften, med litt hjelp fra Æ.
Første gang Leffe traff Steffe var i 1981, men det husker ingen av oss i dag. Det vil si, jeg husker godt at man prøvde å knytte nærmere bånd mellom pønkeband i Norge, Sverige og Danmark, og at man arrangerte en skandinaviske turné med ett band fra hvert land. Kjøtt, KSMB og Before.
Turnéen gikk vel bare «så där», men som journalist benyttet jeg i hvert fall anledningen til å intervjue KSMB, Stockholms-bandet som vel bare hadde Ebba Grön over seg på svensk pønks uoffisielle rankingliste. Og i KSMB (som står for surrealistiske Kurt-Sunes med Berit) spilte altså Stefan Sundström.
Kjapp og energisk
Akkurat det sa meg den gang ingenting, og i dag kan jeg ikke huske ham fra de andre i bandet. Men jeg kan huske at det var en av KSMB-gutta som foruten et rølpete stockholmsslang (det hørte jo med) også virket utadvendt fritenkende, med kjapp replikk og glimt i øyet. Og det kan jo høres ut som Stefan Sundström, slik vi kjenner ham i dag.
Det er det for øvrig mange som gjør, kjenner ham, mener jeg. Etter gjennombruddet for 20 år siden med «Nästan som reklam» er han jo blitt en sann norgesvenn (i ordets positive forstand), med mange turnéer og konserter på kryss av landet – og med langt opphold bak seg på Træna, i selvvalgt eksil fra hjembyen Stockholm.
Der har han fisket, knyttet bånd til nordnorske musikere (med Æ i spissen) og skrevet skarpskodde betraktninger om Sverige, Europa og vår moderne tidsånd. Sist manifestert på fjorårets, kritikerroste album «Nu var det 2014».
Prisbelønt trubadur
Fjoråret var ikke bare året hvor Klassekampens 55-årige gjesteskribent kunne glede seg over at Alliansen mistet regjeringsmakta i Sverige, det var også året han fikk tildelt Evert Taube-prisen. Den siste i en rekke (med blant andre Stockholms Bellmanspris og Cornelis-priset) som gjør at betegnelsen «kung av føcking vispop» om Sundström ikke føles helt misvisende.
Men selv om Stefan Sundström nå har gitt ut 16 album som soloartist og har vært en hyppig gjest (med eller uten band) på norske scener de siste 10-15 årene, er det forbausende mange som fortsatt virker blanke når navnet hans dukker opp. Skulle du som leser dette være en av disse, kan du jo begynne med å sjekke ham ut på en av strømmetjenestene eller YouTube. Og da er kanskje veien videre til Rockefeller i kveld, Stavanger i morgen eller Stord lørdag 28. mars ikke helt fjern?
(Og du som allerede kjenner ham og ikke trengte disse siste linjene, vet sikkert at man aldri angrer på å ta turen til en konsert med kungen av føcking visepop)
To små artige Sundström-apropos:
For 35 år siden spilte Thåström og Sundström i Sveriges to kanskje mest profilerte pønkband. I dag betraktes de som Sveriges to viktigste trubadurer/visepoeter fra den perioden. De vokste dessuten begge opp i drabantbyer sør for Stockholm sentrum, bare noen få kilometer fra hverandre.
Da Stefan Sundstöm turnerte Norge i 1997, hadde han med en helt ukjent svenske som support. I dag er denne svensken litt bedre kjent, Lars Winnerbäck.
Av Leif Gjerstad
Les også: Stefan Sundström – Gullkorn fra Babyland (arkivintervju)
