2010-tallet startet med Robyn og «Body Talk», og strengt tatt ble det vel ikke bedre siden. Selv om både veteraner som David Bowie og Nick Cave samt nykommere som Lana del Rey og mer lokale helter som Thåström og Susanne Sundfør var med på å forgylle tiåret. Her er 2010-tallets beste plater!
I hvert fall er dette noen av dem som jeg tok med på en liste over «tiårets beste» som Adresseavisa før jul spurte om mitt bidrag til. Som vanlig lar jeg være å rangere, men kan jo røpe at jeg plasserte PJ Harvey, Father John Misty og David Bowie på de tre første plassene på lista jeg leverte til Adressa. Og hva med Robyn, som jeg rett over utropte til årets beste? Den glemte jeg, i likhet med alle andre godbiter fra året 2010. Men nå er glippen rettet opp!
Her er noen av dem jeg vil huske 2010-tallet for:
Adele «21» (2011)
Egentlig er musikken i Adele Laurie Blue Adkins ikke helt i min gate. Kanskje litt for snill, med litt for lite motstand? Likevel var det umulig å ikke la seg bli imponert over London-jentas debutplate med den stemmen og de melodiøse popsoul-perlene.
Arcade Fire «The Suburbs» (2010)
På kanadiernes tredje album søkte bandet et storslått og litt lysere uttrykk enn det som preget forgjengeren. Resultatet ble en mer moden plate som ivaretok både den sterke melodien, den sitrende energien og de emosjonelle refleksjonene.
Courtney Barnett & Kurt Vile «Lotta Sea Lice» (2017)
Australske Barnett og amerikanske Vile har begge en indieprofil, men mens Barnett er mer rocka, så kan Vile være så dvelende at det fra tid til annen kan bli vel mye av det gode. Her finner de hverandre i et skjæringspunkt som ivaretar begges særpreg, samtidig som de beriker hverandre.
Stein Torleif Bjella «Vonde visu» (2011)
Definerte sitt helt egne Halling-univers på debuten »Heidersmenn» og har siden videreutviklet dette uttrykket på «Vonde visu» og seinere plater. Et ypperlig blikk for småfolk og skrudde skjebner, ofte med humoren liggende bak og alltid med vakre, melankolske toneganger.
David Bowie «Blackstar» (2016)
Gjennom hele sitt liv gikk Bowie inn i ulike roller, hele tida med artistisk stålkontroll. Det gjaldt også hans aller siste utspill, hvor han uvisst for oss alle regisserte sitt farvel med nerve og nærvær. En gedigen artistisk triumf.
Nick Cave «Ghosteen» (2019)
Bearbeidelsen av sønnens tragiske død i 2015 preger årets album. Den bunnløse sorgen og desperasjonen har fått vike for refleksjoner og minner knyttet til sønnens liv og død. Uhyre sårt og uhyre vakkert på en måte som krysser grensen fra det rent personlige til det allmenngyldige.
Christine & The Queens «Chris» (2018)
Franske Christine (alias Héloïse Letissier) smelter sammen litt funky synthpop med mer rocka elementer og skaper en forførende melodiøs miks med plass også for personlige refleksjoner rundt kjønnsproblematikk og politikk.
Father John Misty «I Love You, Honeybear» (2015)
Et album man blir øyeblikkelig glad i – og deretter bare blir enda mer begeistret for. En konseptplate om uventet kjærlighet med låtperler framført i myk crooner-stil og med arrangementer som byr på melankolske strykere, poengterte keyboards og fresende gitarer.
First Aid Kit «The Lion’s Roar» (2012)
Med singelen «Emmylou» i spissen sang søstrene Söderberg seg inn i folks hjerter. Varm og vakker americana med utsøkte vokalharmonier.
John Grant «Queen of Denmark» (2010)
Grants solodebut og oppfølgeren «Pale Green Ghosts» scorer begge høyt på kontrasten mellom nakne, desperate tekster, like dramatiske som dynamiske sanger og ikke minst Grants kraftige, men samtidig silkemyke crooner-stemme som binder musikken suverent sammen.
PJ Harvey «Let England Shake» (2011)
Nesten 20 år etter debuten, og Dronningen av England er i toppform: Politisk på sitt mest engasjerte, rocka på sitt mest energiske, melodiøst på sitt mest engasjerende.
Michael Kiwanuka «Kiwanuka» (2019)
Briten lener seg mot gamle soulgiganters skuldre, men står likevel trygt på egen grunn. Sjelfull soul som veksler mellom det myke og det mer konfronterende. Kiwanuka kan virke retro, men mestrer å bruke fortida til å skape noe relevant for nåtida. Dessuten var forgjengeren «Love & Hate» omtrent like bra.
Kacey Musgraves «Golden Hour» (2018)
Tre raske album har etablert Musgraves som en av den nye generasjonens aller fremste countryartister. Som i dette tilfelle framstår mer som en syntese av country og pop, et sted mellom Nashville og California, med små avstikkere til soul- og discoland der det måtte passe.
The National «High Violet» (2010)
Brukte 00-tallet til å bygge seg opp og slo ut i full blomst i første halvdel av 2010-tallet. Kan ikke bli enig med meg selv om denne eller etterfølgende «Trouble Will Find Me» er bandets beste fra denne perioden, men uansett er det få som klarer å skape melankolsk tristesse så vakkert som her.
Sam Outlaw «Angeleno» (2015)
Vaskeekte country med klare popstenk fra den amerikanske vestkysten og med melodier som går utenpå det meste vi har hørt i år. Smakfullt produsert av Ry Cooder er dette en debut av de sjeldne.
Peter Perrett «How the West Was Won» (2017)
Årets store comeback! Den gamle The Only Ones-sjefen har slitt med en usunn livsstil I mange år, men reiser seg her med en helstøpt plate som både biter og forfører med skarpe melodier og tekstlige observasjoner.
Lana del Rey «Born To Die» (2012)
På andre kåringer har jeg trukket fram årets «Norman Fucking Rockwell» som et av de beste 2019-albumene, men siden «Born To Die» som debutplate hadde overraskelsen på sin side velger vi den her. Uansett plate, ingen klarer som henne å skape fortryllende melodier som oser California og er spekket med referanser fra pophistorien.
Robyn «Body Talk» (2010)
En utrolig maktdemonstrasjon fra Robin Miriam Carlsson. Anført av superhiten «Dancing On My Own» skapte Robyn her electropop som vibrerer av energi og som til tross for en distansert vokal og produksjon opplevdes veldig emosjonell.
Erlend Ropstad: Brenn siste brevet (2019)
Ropstad har gått fra klarhet til klarhet de siste årene, og treffer perfekt med årets plate. Du kan fortsatt høre den gamle visesangeren bak låtenes struktur, og på sitt mest intense og støyete skimter vi slektskapet med Thåström. Og det er selvsagt ment som en kompliment.
Bruce Springsteen «Western Stars» (2019)
På sin første nye plate på fem år har Springsteen lagt ut på en reise over det amerikanske kontinent, befolket med rastløse slitere som møter lengselsfulle slidegitarer og skjebnesmettede strykere. Med små undertoner av cinematisk country og folk, gjerne i orkestral balladeform, veksler Springsteen suverent mellom det dempet ødslige og det storslagent vakre på sin beste plate på svært lenge.
Ellen Sundberg «Du sålde min biljett» (2018)
Sikkert den mest ukjente på denne lista, men gir du svenske Sundberg fra Östersund ditt øre vil du neppe bli skuffet. Hun har tolket ni låter av den smått eksentriske artisten Kjell Höglund og gjør det så imponerende at prosjektet blir hennes eget.
Susanne Sundfør «Music For People In Trouble» (2017)
Etter snart ti år som plateartist slo Sundfør ut i full blomst i år. Med sitt femte album som frydefullt blander popete electronica med mørkere stemninger treffer hun spikeren. En fascinerende og medrivende helhet som appellerer både til hjerte og hjerne.
Thåström «Beväpna dig med vingar» (2012)
Kursendringen på klassiske «Skebokvarnsvägen 209» fra 2005 har lagt malen for seinere Thåström-plater. På dette albumet senker den gamle pønkeren tempoet ytterligere, mens backingen får et skurrende industrielt preg med strykere som forsonende trekk. Vakkert og upolert.
Vampire Weekend: Modern Vampires Of The City (2013)
New York-bandets tredje album klarer på en utmerket måte å kombinere det lekne med det modne. De har utvidet fargepalletten sin siden sist og de sprudler over av spontanenergi – samtidig som de ikke skyr mer komplekse arrangementer og litt mer alvorstunge refleksjoner.
The War on Drugs «Lost in a Dream» (2014)
På sitt tredje album balanserer Adam Granduciel & Co elegant mellom intens og suggererende psykedelia og klassisk heartland-rock i Springsteens nabolag. Fengende og storslått musikk med emosjonell dybde.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste internasjonale album 2019
Les også: Årets beste norske album 2019
Les også: Årets beste svenske album 2019
