Det ble ikke regn da Lana del Rey spilte på Øya onsdag. I stedet ble det et flott møte med en artist som benytter subtile virkemidler til å skape noe større enn seg selv.
Lana del Rey er for lengst etablert som et amerikansk fenomen i dagens popkulturelle verden. En 32-åring som selger duse pastelldrømmer brodert med nostalgi, men som også byr på et mørke under overflaten som skaper tvetydighet og trigger lytterens nysgjerrighet.
Les også: I La-na-land
Denne balansegangen mellom det (tilsynelatende) distansert uengasjerte og melankolske vakre mestret Lana del Rey godt da hun tok 10.000 publikummere med på sin suggestive ferd i et hollywoodsk widescreen-format. For del Rey kan virke nærmest uinteressert når hun halvhviskende eller langsomt dvelende synger om det mørke i sitt sinn, men distansen er selvsagt bare et virkemiddel for å trekke publikum nærmere. Hun skaper en forførisk og innbydende stemning uten på noe tidspunkt å heve temperaturen over det nødvendige.
God publikumskontakt
Men selv om et sentralt virkemiddel for Lana del Rey er nettopp avslepen distanse, har hun også en kommunikativ side som viser varme og bryr seg om fansen. Og som under «Born To Die» kulminerte med at hun under et langt mellomspill oppsøkte sine fans nedenfor scenekanten og lot dem ta selfies av seg selv sammen med sitt idol. En begivenhet som fikk et ekstra menneskelig ansikt på storskjermen da en voksen mann etter møtet med ikonet åpent kjempet med å holde tårene tilbake. Et sikkert tegn på at dekadent avstand kan skape intim nærhet.
(anmeldelsen basert på de 40 første minuttene av konserten, fordi ferden da gikk videre til Spiritualized)
Av Leif Gjerstad
Flere saker fra Øya-festivalen
