Stockholm: De siste årene er Lars Lerin blitt en folkekjær kunstner og programleder på tv. På Liljevalchs i Stockholm viser han at kjendiseriet heldigvis ikke har gått utover kreativiteten.
Utstillingen som åpnet i slutten av mai henger helt til september, og tilstrømningen den første uka tyder på at dette fort kan bli årets mest besøkte utstilling i den svenske hovedstaden. Og de besøkende får nok å se på. Akvarellvirtuosen fra Värmland har fylt Liljevalchs store staselige saler med et hundretalls malerier, alle visstnok av relativt ny dato. Og alle som et klart apropos til de som måtte ha trodd at kunsten forsvant ut av Lerins liv da han klev inn i tv-ruta som folkekjær formidler.
Mørke toner
Et interessant trekk ved utstillingen på Djurgården er at den viser fram et annet mørker hos Lerin enn det man vanligvis assosierer med värmlänningen og hans akvareller. Noe av dette skyldes nok Liljevalchs kurator som har hatt et avgjørende ord med hensyn til hva som skal med. Og resultatet er blitt tematiske saler, med plass til fordypninger i spesielle begivenheter eller sinnstilstander.
Slik som de to store salene med bilder av istykkerbombete byer i Syria som i kaotiske gråsjatteringer lyser mot oss fra veggene. Og hvor effekten blir enda større når vi i neste sal nærmest trer inn i et glanset boligblad, der Lerin har fanget boligannonsenes stiliserte og upersonlige estetikk.
Kontrasten belyser vår tid og vår verden, slik Lerin også gjør med akvareller fra øde strender og triste boligblokker i like vintermørke som golde omgivelser. Samtidig trer framtidsangsten – eller kanskje vi heller bør si den nostalgiske lengselen – fram på akvarellene med støvete permer og bøker i meterlange hyller. Som et dokument over en tid der vi kunne hente kunnskap fra bøker med lang holdbarhet, med noe tidløst over seg som det digitale samfunn ikke synes å kunne tilby.
Mennesketomt, for det meste
For det aller meste lyser menneskene med sitt fravær i Lerins bildeverden, enten det dreier seg om de raserte syriske byene, boligblokkene i vinter-Sverige, stemningsbilder fra stranden, den støvete kunnskapen i biblioteket eller for den saks skyld den monumentale speilsalen som avbildes i all sin grandiositet.
Likevel lykkes Lerin å formidle menneskelige følelser og refleksjoner i de folketomme tilstandene, samtidig som han på et par vegger slipper livet inn. Dels i «Fönstret mot gården», der vi, som kikkere på utsiden, gjennom vinduene kan beskue livets mangfold, med folk som elsker, krangler, jobber eller bare betrakter. Og ikke minst i bildesekvensen «Målaren och hans modell» hvor begjæret og lengselen etter nærhet trenger seg fram gjennom de bleke og halvveis utviskede fargene som skaper et slør rundt de to mennene på bildene.
Nusselig entré
Om menneskene er få, kjemper til gjengjeld et par hundre hunder og katter om plassen på veggen i den store hallen med café nærmest inngangen som tjener både som startpunkt og sluttpunkt. Kontrasten mellom mørket i de andre hallene og det nusselige på veggen her er påfallende og kanskje også litt rar. Er det for å minne om at Lerin også kan være en «kosekunstner» eller er det en markedstilpasset erkjennelse av at publikum heller vil nyte kaffen sin sammen med hunder og katter enn i et syrisk krigsinferno?
Lerins komposisjoner lyser uansett så sterkt at Liljevalchs er verdt et sommerbesøk.
Av Leif Gjerstad
