(Intervju første gang publisert på Bok365.no oktober 2017)
Oslo: Da Lars Saabye Christensen ryddet opp etter sin avdøde mor fant han gamle Røde Kors-protokoller. Det la grunnlaget for «Byens spor», første bind i en ny romantrilogi av den populære forfatteren.
– Protokollene fra møtene i Fagerborg-avdelingen av Røde Kors fascinerte meg dypt. De var tørre, og vitnet om lokal godhet i et universelt perspektiv. Jeg ville skrive inn det livet som eksisterte mellom møtene, forklarer Lars Saabye Christensen om sin nye roman. De to siste bindene i trilogien kommer ventelig i løpet av de neste par årene.
I første bind av «Byens spor» tar den 63-årige forfatteren oss med hjem til familien Kristoffersen i Kirkeveien 127 i Oslo. Det er samme leilighet hvor han for en del år tilbake lot Barnum i «Halvbroren» holde til, og det er en leilighet han kjenner fra barnsbein. Det er leiligheten hvor hans besteforeldre bodde og hans mor vokste opp.
– Jeg er ikke så glad i å måtte drive mye research, og ved å velge denne leiligheten i dette området har jeg gjort det litt lettere for meg selv. Dette er et strøk med et språk jeg kan og trives med, forklarer Saabye Christensen. Han innrømmer samtidig at han selvsagt har måttet gjøre noe research. Blant annet ved å kikke på gamle postkort.
– En lystbetont oppgave. Jeg sparer på slike, og det er den eneste hobbyen jeg har. Postkortene gir meg mange tidsriktig bilder og detaljer fra byen slik den en gang var.
Far, mor og sønn
Handlinga i «Byens spor» utfolder seg i perioden 1947-1951, med utgangspunkt i livet til familien Kristoffersen. Der Jesper både rekker skolestart og får en lillesøster, hans far reklamemannen Ewald jobber med en utstilling til Oslos 900-årsjubileum og hans mor Maj steller hjemme og tar på seg vervet som kasserer i den lokale avdelingen av Røde Kors. Som så mange av Saabye Christensens gutteskikkelser er også Jesper litt spesiell. Autistisk vil noen si, følsom nøyer forfatteren seg å beskrive ham som.
– Verden går lett innpå ham, noe som både er en styrke og svakhet. Jesper er en gutt etter mitt hjerte, bekrefter forfatteren som i boka skildrer det han beskriver som «et ganske vanlig forhold mellom far og sønn».
– En alminnelig far var den gangen relativt fjern. Ikke så mye på grunn av mangel på kjærlighet som fordi rollefordelingen var slik den var, presiserer Saabye Christensen som i «Byens spor» lar Jesper knytte seg mer til kvinneskikkelsene. Til de som beskytter barna.
Kjærlighetserklæring
– Noen anmeldere har beskrevet «Byens spor» som en kjærlighetserklæring til etterkrigstidas kvinner?
– Ja, det er en mulig måte å se boka på. Den har jo et sterkt kvinneperspektiv, som ofte er blitt liggende i skyggen for andre historier. Datidas kvinnerolle var som den trofaste som skulle passe hus, hjem og barn. Det var en litt underlig, skjult tilværelse som var veldig grunnleggende og viktig i datidas samfunn, svarer Lars Saabye Christensen som tidlig i «Byens spor»-prosessen så at den ville kreve plass. Men etter den 800 sider lange «Magnet» for to år siden, ønsket han ikke nok en murstein, og landet derfor kjapt på en trilogi.
– Jeg så at stoffet greit lar seg dele opp i tre, og at det gir meg mer armplass enn om alt skulle komme i ett bind, kommenterer forfatteren.
Siste bind slutter på 1970-tallet
Han bekrefter samtidig at man godt kan lese bare bok 1 og ha stort utbytte av det, men at det blir verre å lese bind to eller tre uten å ha lest den første i trilogien – som handlingsmessig strekker seg fram til midten av 1970-tallet.
– Vi følger karakterene fra «Byens spor» rundt tre tiår fram i tid. Alle får sine historier og skjebner fortalt, med Jesper og hans tunghørte venn Jostein som nøkkelpersoner i bind 2, røper Saabye Christensen og følger opp med å fortelle at en gammel kjenning dukker opp i sistebind: Kim Karlsen fra «Beatles».
– Veiene til Jesper og Jostein vil krysse Kims. Han får bare en nokså perifer rolle, men vi får likevel vite en del mer om hva som skjedde med ham etter «Beatles», forteller forfatteren som opplever det å nesten være ferdig med bind 3 allerede nå som bind 1 skal utgis er en helt ny situasjon.
– Før har jeg nesten alltid hatt nye planer når et prosjekt er ferdig. Men nå er det litt sånn «hva i all verden skal jeg gjøre nå?» ler Lars Saabye Christensen og gir nesten selv svaret. Han har lyst til å skrive mer for teater, samtidig som lyrikk- og musikkprosjektet med Buicken ruller videre fram gjennom Norge. Med en CD og bok som to framtidige muligheter.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert på bok365.no 11. oktober 2017. Du kan lese det her
