(Intervju første gang publisert april 1990)
London: En av fjorårets store rockesensasjoner var kanadiske Cowboy Junkies. For en drøy tusenlapp (inklusive utgifter til pizza) spilte de inn CDen «The Trinity Session» i en kirke i løpet av en dag. En lavmælt og melankolsk plate, lysår unna det som ellers dominerer på platemarkedet.
Men «Trinity Session» klarte likevel å brøyte seg vei inn i folks bevissthet, og har i dag solgt nærmere en million. Nå er gruppa klar med sin oppfølger og tredje CD, «The Caution Horses». Bygget på til dels samme lest, og allerede mottatt med stor jubel. Men veien fram til den nye plata har ikke bare vært lett, avslørte bandets vokalist Margo Tim mins, da vi nylig traff henne i London.
– Vi var så fornøyde med «Trinity Session» at vi bestemte oss for å følge samme opplegg denne gangen også. Men oppholdet i Sharon Temple, som vi søkte til for «The Caution Horses», ble akkurat det motsatte. Alt som kunne gå galt, gikk galt. Vi brukte tre frustrerende dager på å forsøke å finne lyden og stemningen vi ønsket. Forgjeves. Ved slutten av den tredje dagen, var vi enige om å prøve en dag til. Lyktes vi ikke da, dro vi.
Om igjen
Men Cowboy Junkies lyktes, og dro godt fornøyde derfra med tapen til den nye plata under armen. Trodde de.
– Det virket bra under innspillingen, men da vi kom hjem og spilte tapen i stua, oppdaget vi at det var noe som ikke stemte. Vi hadde ikke klart å formidle den stemningen vi hadde
prøvd å formidle. Dette hadde blitt en ok, men helt annerledes plate enn den vi ønsket å presentere for publikum, fortelter Margo leende.
Det endte derfor med at gruppa søkte inn i et platestudio og der spilte inn sangene på ny, og det er disse versjonene som nå foreligger på «The Caution Horses».
– Vi gjorde noen små forandringer underveis, slik at materialet ikke er helt identisk. Blant annet spilte vi opprinnelig inn en versjon av Rolling Stones’ «Dead Flowers», som ikke ble med på den endelige plata. Både denne og et par andre låter som ble til overs, overveier vi imidlertid å gi ut på singler etter hvert.
Stor overgang
Den dagen jeg treffer Margo, kikker vårsolen forsiktig fram i London. Kvelden før spilte de den andre av to utsolgte konserter for et lydhørt publikum i London. Mens de for litt over ett år siden spilte på småklubber, fyller de nå store konsertsaler og enkelte steder også idrettshaller.
– Det har vært en stor overgang, som selvsagt påvirker musikken vår. Cowboy Junkies spiller så lavmælt og nakent at vi ikke har noe å skjule oss bak. På småklubber er det ikke så farlig, der er det alltid mange nok som skjuler seg bak ølglasset og skaper et alternativ til gruppa på scenen, ler Margo og fortsetter:
– I konsertsaler derimot, finnes som regel ingen slike alternativ. Der er det bare gruppa på scenen og et publikum som hører og registrerer alt som skjer. Det er derfor mye mer krevende å spille på større steder, og av oss kreves det at vi er enda mer bevisst det vi gjør og måten vi presenterer det på. Men jeg ser dette utelukkende som en spennende utfordring.
Ut i fra det jeg så i London og har sett en gang tidligere i Oslo, mestrer Toronto-gruppa denne utfordringen rimelig bra. Musikalsk sitter repertoaret bra, men muligens har de enda litt å lære når det gjelder å gjøre presentasionen noe mer spennende.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i april 1990 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 18. april 1990)
