Han var blid og hyggelig, og han lyttet oppmerksomt og høflig til det jeg sa. Men i løpet av det halvtimelange intervjuet med ham sa Jonathan Richman ikke et eneste ord.
Helt siden jeg i 1976 hørte The Modern Lovers og deres låt «Roadrunner», hadde jeg hatt stor sans for Jonathan Richman. Siden den gangen hadde han riktignok endret musikalsk kurs, fra det Velvet Underground-aktige preget på den John Cale-produserte 1976-debuten, til en mer naivistisk og småforundret luftig pop. Men så fengende, leken – og snodig? – som han var, var det umulig å ikke bli sjarmert av den unge Boston-artisten og hans musikk. Derfor var det en selvfølge at jeg gjerne ville intervjue ham, da han første gang kom til Norge og Club7 april 1979.
Vondt i halsen
Fra plateselskapet (Sonet/Ann Myhrer?) var det bare velvilje å spore, og jeg fikk tidlig beskjed om at også artisten gjerne ville møte en norsk journalist. Akkurat det var kanskje ikke så oppsiktsvekkende, all den tid Mr. Richman tross alt ikke var så kjent og oppslag i pressen den gangen var den beste måten for litt mindre artister å kunne fortelle publikum om sin eksistens.
Nok om det. Alt lå til rette for et hyggelig møte med Jonathan Richman, når jeg bare et par timer før får en bekymret telefon fra plateselskapet. Richman har fått trøbbel med stemmen, og vet ikke om han tør belaste den før kveldens konsert. Det var derfor mulig at han måtte avlyse hele intervjuavtalen. Men for å holde døra litt på gløtt, lurte plateselskapet på om jeg kanskje likevel kunne stille på Club7 til avtalt tid, så fikk Richman vurdere der og da. For, ble det sagt, han vil gjerne treffe deg. Han vet bare ikke om han tør, med hensyn til konserten seinere samme kveld.
Tok sjansen
Jeg bekreftet at det var greit. At jeg kunne ta sjansen og håpe på det beste. Men da jeg kom ned til Club7 fikk jeg ganske raskt den nedslående beskjeden at halsen var så ille at han hadde innsett at det ikke nyttet. Avtalen var avlyst.
Litt skuffet var jeg selvsagt, men det hadde jo ligget i kortene, så det var bare å akseptere. Men rett før jeg skal gå, kommer plutselig Jonathan Richman ut fra sin garderobe likevel, med et glass varm te i hånden. Og med hes, spinkel stemme presser han fram en setning: «I’m so sorry. But if it’s ok with you, we could do the interview anyway. You can ask your questions and I can write down the answers»!
Richman skrev ned svarene
Jeg var nok litt I tvil om hvordan det skulle funke, at han skulle skrive ned svarene på mine spørsmål. På den annen side var det jo et både artig, originalt og ikke minst sjenerøst tilbud han kom med, så der var det ingen tvil. Det var bare å si «ok, let’s try!».
Og dermed slo vi oss ned ved et av de sorte, runde Club7-bordene, hvor jeg stilte spørsmål og ga ham blokka slik at han kunne skrive ned sine svar. Noe han gjorde med så pass detaljert entusiasme at flyten i intervjuet naturlig nok forsvant. Først spørsmål. Så hans lange svar. Så jeg som måtte lese hans svar. Så et nytt spørsmål. Og så videre.
Hvor ble det av?
I dag er jeg ikke i stand til å huske hvor godt intervjuet ble, men jeg frykter at det kanskje ikke ble all verden? I hvert fall har jeg prøvd å søke etter intervjuet i Dagbladets elektroniske arkiv, men ikke klart å finne annet enn min egen anmeldelse av Richman-konserten den kvelden.
Det kan jo tyde på at intervjuet ble for tynt for å vies plass, men det kan like gjerne skyldes trange sider og at desken vurderte Richman som så pass ukjent at han måtte vike for annet og «viktigere» stoff. Det kan til og med være at Dagbladet ikke ville ha intervjuet og at jeg (siden jeg formelt bare var frilanser) derfor ga det til noen andre i stedet. Men det tviler jeg sterkt på, både fordi jeg nesten utelukkende skrev for Dagbladet og fordi jeg ikke helt kan se hvilken annen avis som den gangen ville gitt plass til en kultartist som Jonathan Richman. Det måtte i tilfelle ha vært et av musikkbladene Puls eller Nye Takter, men jeg er nokså sikker på at jeg aldri leverte Richman til dem.
Det meste tyder derfor på at Jonathan Richman-intervjuet havnet i den litt sjeldne «skrevet, men aldri brukt»-bunken. Det lever jeg godt med. Derimot er det litt trist at bildene jeg tok av blokka og det Richman klotret ned på den har forsvunnet sporløst. De kunne jo vært litt artige å ha!
Leif Gjerstad
PS! Ideelt skulle jeg her limt inn 1979-intervjuet, men det lar seg altså ikke gjøre. Har derfor i stedet hentet fram et intervju med ham fra en litt seinere dato, 10. februar 1988. Dvs 30 år siden denne helgen. (Ser at det dessverre er litt amputert, desken har åpenbart kuttet en hel del bakfra)
Les også: Richman igjen (arkivintervju fra 1988)
