Er litt usikker på hvor mye Lemmy og jeg egentlig har felles, men en ting er i hvert fall helt klart: vi skjønner oss på damer!
Første gang jeg så Lemmy var sommeren 1973 på legendariske Paradiso i Amsterdam. Lemmy var der sammen med Hawkwind, datidas favorittgruppe for alle ekte dophuer. Bandets tunge, speeda psykedeliske musikk og surrealistiske lysshow var som skapt for en syretrip, og for å knytte båndene nærmere til «far out»-hippie-greia hadde de i tillegg med seg Stacia, deres kvinnelige danser som nokså ofte nektet å danse med klær på. Kvelden på Paradiso var en slik kveld.
Uansett, Hawkwind gikk av scenen, Lemmy ble sparket fra bandet et par år etterpå og jeg hadde for lengst dratt hjem til Norge. Men et par år etter at jeg begynte å jobbe i Dagbladet, var turen endelig kommet til å få treffe og snakke med Ian «Lemmy» Kilmister, den blytunge bassisten som nå frontet sitt eget Motörhead og var aktuell med livealbumet «No Sleep ’til Hammersmith».
Vi skulle treffes på Ambassadeur Hotel i Oslo, hotellet som den gang var rock’n’roll-hotellet framfor noen andre, og som vanlig til en avtale var jeg presis. Det var ikke Lemmy. No problem. Jeg bare slo meg ned i sofaen i baren, hvor vi skulle gjøre intervjuet. Han på den ene siden av bordet, jeg på den andre. Tenkte jeg.
Men helt slik ble det ikke. Selv om det var tre ledige stoler ved bordet, insisterte han på å trenge seg ned i sofaen, rett ved siden av meg. Litt upraktisk i en intervjusituasjon, men skitt au. Det får gå.
Ømt intervju
Intervjuet som sådan ble ikke ett jeg vil huske fordi det ble så spesielt bra, men fordi jeg forlot seansen en time seinere med blåmerker på venstre side, rett under ribbeina. Det var på den siden Lemmy satt, og det var selvsagt han som ga meg blåmerkene.
Men ikke fordi han ble sur på meg eller avfeide spørsmålene som tåpelige, for slagene som ga blåmerkene ble gitt med et kjærlig, innforstått smil. Uansett hva jeg spurte om, avsluttet han helst sitt svar med et insisterende «Women, you know! Women!!». Og for å forsikre seg om at jeg skjønte hva han mente, dultet han gjentatte ganger borti meg med albuen mens han gjentok «Women, you know. Women!». Vi var åpenbart to gode buddies som skjønte oss på damer.
Da vi skilte lag, kjente jeg at jeg hadde blitt litt øm under ribbeina. Men heldigvis ikke så ille at det var noe større problem. Det verste med alle albuedultene var heller at det ble veldig vanskelig å notere, og enda verre etterpå å tyde hva jeg hadde prøvd å skrive. Som venstrehendt, og med ham på min venstre side, var det jo skrivearmen han hele tida dultet borti.
Gjensynet
Jeg traff Lemmy ytterligere et par ganger de neste årene, uten at vi fikk gjenopptatt vår dype, eksistensielle prat om det motsatte kjønn. Jeg måtte vente helt til 1997, før Lemmy og damene igjen kom i fokus. Da var jeg på jobb i Los Angeles, og sammen med min gode venn Vidar var vi blitt invitert på en eller annen bransjefest på den hotte klubben Roxy. Siden vi ikke kjente noen da vi kom, hentet vi oss hvert vårt glass og fant et ledig hjørne med stoler og bord og slo oss ned.
Der fikk vi sitte i fred lenge, både for bransjefolkene og de mange unge og vakre damene jeg lurer på kan ha vært invitert spesielt, for å gi festen litt ekstra glamour. Men etter nærmere en halvtime alene fikk vi endelig selskap. Da kom en fyr og spurte om han kunne slå seg ned ved vårt ledige bord, og vi signaliserte vennlig «velkommen». Til Lemmy.
Damene
Motörhead-sjefen gjenkjente meg ikke, og jeg hadde ikke noe voldsomt behov for å gjøre meg gjenkjent heller. Og hadde jeg gjort det, ville jeg neppe fått så mye oppmerksomhet uansett. Den var det damene som ville ha, og den var det damene som fikk.
For i det den den langhårete, vortete gubben slo seg ned, ble aktiviteten ved bordet vårt en helt annen. Der hvor det bare minutter før hadde vært helt tomt for kvinner, beleiret de nå bordet. De ville sitte på fanget til Lemmy, de hang rundt halsen hans og de kjempet om oppmerksomheten til rockstjernen. Og «de», de var gjerne smellvakre eksemplarer, 25-30 år yngre enn Lemmy (som da var 52).
Hva med Vidar og meg? Vi var noen år yngre enn Lemmy, mer attraktive (mente nå jeg) og satt bare halvannen meter unna, med mye plass å dele. Likevel fikk vi sitte helt i fred. Det var ingen som enset oss eller på noen måte viste at de var det minste interessert i oss.
Og akkurat det var i og for seg helt greit, familiefedre som vi begge var. Men da jeg seinere samme natt kom på hotellet og så meg i speilet på badet bare måtte jeg granske meg selv ekstra nøye. Og spørre meg selv «hva er det Lemmy har som jeg ikke har?»
Jeg tror jeg vet hva han ville svart: «Women, you know! Women!!!»
Av Leif Gjerstad
Les også: Motörhead – heavyens ukronte konger
Les også: Da Leffe var en New Kid
Les også: Janne och Leffe
