Grateful Dead har skylda for at jeg ikke fikk den første journalistjobben jeg søkte. Lørdag spiller de den første av fem endelige avskjedskonserter – etter 50 år sammen.
Det er nesten 20 år siden gitarmaestro og åndelig leder Jerry Garcia døde, men bandet har holdt markedet og navnet varmt med stadig nye (dvs gamle) liveutgivelser og bokser også etter sjefens død. Samtidig har band–medlemmene holdt det gående sånn sporadisk i ulike «grateful dead»-konstellasjoner, men vel og merke ikke som Grateful Dead. Ikke før nå, som «the long weird trip» erklæres ugjenkallelig slutt.
Denne helgen spiller de to avskjeddskonserter i Santa Clara, California, før de forflytter seg til Chicago. Der spiller de tre konserter neste helg, med den på søndag 5. juli som det aller siste endelige punktum for 50 år som Grateful Dead.
Den blir også tv-overført til 400 kinoer rundt om i verden, hvorav to i Norge.
Leffe deadhead
På avskjedskonserten i Chicago skulle Leffe gjerne ha vært, for å hylle bandet som sto i veien for hans første jobb som journalist. For tidlig på 1970-tallet var NRK en tragisk affære for alle rockinteresserte. Visst hadde vi Harald Are Lund, men bak ham var det ingen. Og så ingen. Og så ingen igjen. Helt til vi kom ned til Vidar Lønn Arnesen.
Hans musikksmak og musikkpolitiske linje som NRK-ansatt skal jeg ikke si så mye om her. Jeg nøyer meg med å konstatere at Leffe og Vidar var lysår fra hverandre og at Leffe fikk fysisk vondt hver gang han hørte Vidar presentere sin versjon av hva som skjedde i den store pop- og rockverdenen. Derfor skrudde Leffe alltid av da Vidar kom på.
(Redningen ble Sveriges Radio og herrene Lennart Wretlind og Kjell Alinge, som på hver sin måte viste all den åpenhet, kunnskap og nysgjerrighet som jeg opplevde Lønn Arnesen manglet. Men det er en digresjon, så den får stå i en parentes her).
Spisset ører
Men selv om Leffe i utgangspunktet prøvde å la være å høre på Lønn Arnesen, skjedde det likevel at han gjorde det fra tid til annen. Om ikke annet enn for å få et bedre grunnlag å kritisere NRK-mannen på.
Det var ved et slikt tilfelle våren 1975 jeg spisset ører. NRK skulle starte et nytt program som skulle hete Pop Spesial, og til det programmet søkte de to programledere!
Dette var noe for Leffe!!! Nå var det bare å søke! Ikke bare var min framtidige karriere i boks, norsk rock hadde også endelig fått sin redningsmann! Leffe var klar!!!
Alt han trengte å gjøre var å sende en tape til NRK hvor han lagde små stikk der han presenterte musikken som han ville spille. Så skulle det være noen sekunders pause før neste presentasjon. Og så videre.
For sikkerhets skyld presiserte Vidar Lønn Arnesen at man IKKE skulle spille noe musikk, bare presentere den. Og alle søkere ville selvsagt få tapen i retur. Lovte Vidar.
God tid, gode vibber
Veldig greit, tenkte Leffe. Spesielt som han hadde to hele uker eller noe på seg før søknadsfristen.
Noen ganger går likevel to uker overraskende raskt, og det opplevde Leffe denne gangen. Plutselig var det kvelden før tapen måtte leveres på Marienlyst, og Leffe hadde ikke tenkt på søknaden i det hele tatt.
Ikke før nå. Problemet var bare at dette var i den høypsykedeliske perioden til Leffe. Og akkurat denne kvelden hadde han stukket fingra nedi godteposen og forsynt seg med noe… eh, noen sånne mind expanding-greier, vettu…
Speisa i huet
Det var for få timer igjen av natta for å vente på «back to normal», men det spilte kanskje ingen større rolle at han var litt speisa i huet? Tenkte Leffe og la raskt på et spolebånd på Tandberg-spilleren og koblet til mikrofon. Alt var klart for å lage de små stikkene!
Bortsett fra at han ikke hadde tenkt på hva slags musikk han burde presentere. Sånne dølle Top20-greier var utelukket, det kunne man overlate til Lønn Arnesen. Det måtte være noe mer ekspansivt, som viste hvor musikken befant seg nå, bestemte Leffe seg for. Og siden tapen bare skulle være en pekepinn om all den fantastiske musikken NRK kunne få med meg om bord, var det ikke nødvendig at den var helt ny. Så lenge den var relevant.
Han fant fram papir og penn og noterte. Grateful Dead? Helt klart! Hva med Allman Brothers Band? Sure, baby! Zappa hadde også gitt ut noe nytt! Så var det Lou Reed og John Cale og Nico, dagitt! Og Led Zeppelin og Hawkwind! Og Roxy og Brian Eno og Bowie og Kraftwerk og Todd Rundgren og Kevin Ayers og Kevin Coyne og Kilburn & The High Roads og Tim Buckley og Little Feat og New York Dolls og Nationalteatern og Peps Persson og Bazar…og…og…og selvsagt ikoner som Dylan, Young, Marley og Van og så videre!!!
Fet intro
Det ble en virkelig god liste, men rekkefølgen gjensto. Leffe måtte skape balanse, så han strøyk litt her og flyttet litt opp der helt til lista var perfekt og en messiasliknende programleder verdig. Nå var det bare å lese stikkene og jobben ville være i boks!
Men… da Leffe introduserte Grateful Dead slo det ham at Vidar Lønn Arnesen sikkert aldri hadde hørt dem? Og det var jo bare for ille! Så i stedet for den der lille pausen før neste presentasjon, spilte Leffe like gjerne hele den lange låten (Leffe anno 2015 husker dessverre ikke hvilken Dead-låtsom fikk æren av å åpne ballet).
Til ære for Vidar Lønn Arnesen.
Superkult
Da Leffe kom til neste låt, med Allman Brothers Band, slo det ham at NRK-fyren neppe hadde hørt dem heller. Så for å glede ham la han også ABB på spilleren. Nå hadde Lønn Arnesen fått høre to knallgode låter og sikkert fått utvidet musikkhorisonten litt, tenkte Leffe fornøyd.
Så fornøyd at han ikke lot seg stoppe av noe krøll med lista. Etter Lou Reed og Kevin Ayers på de to neste, sto nemlig enda en låt av Grateful Dead? To låter i samme progam? Han kikket nedover arket og oppdaget at…han jammen hadde klart å få med hele tre låter av frikebandet fra Frisco i sitt program. Ikke verst! Så bra var altså Grateful Dead!
Deadhead forever
Siden Leffe regnet med at Vidar Lønn Arnesen ikke hadde hørt den første Dead-låten, gjaldt det sikkert de andre to også. Dermed ble også de spilt i sin helhet – og når vi snakker Grateful Dead betyr det leeeeeeeenge!!!!
Nå var programmet for lengst fylt opp – ble nok en dobbel spesial, dette – og Leffe bestemte seg for å kvalitetssikre før han var klar til å levere. Og gjett om det var knall! Skikkelig speisa og kult sjargongpreik. NRK here I come!
Den lange ventetida
Neste formiddag dro Leffe til Marienlyst med tapen under armen og leverte den stolt til resepsjonen. Nå var det bare å vente på den forjettede telefonen!
Men dagene gikk uten verken telefon eller brev. Og etter enda flere dager fikk Leffe høre at de to stillingene hadde gått til Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug. Hadde Grateful Dead-strategien ikke funket likevel? Hadde Leffe-tapen virkelig ikke overbevist Vidar Lønn Arnesen om rockens framtid???
Ivar eller Sigbjørn?
Tydeligvis ikke. Men trolig gjorde Vidar Lønn flere seriøse forsøk på å trenge inn i Grateful Dead-universet. Noen annen forklaring kunne det jo umulig være på at Leffe aldri fikk tapen i retur.
Ikke en gang i dag, 40 år etter, har han fått tapen tilbake. Slik Vidar med klar og tydelig stemme hadde lovt. Og nå som Vidar har gått av med pensjon er det vel lite sannsynlig at båndet noensinne kommer tilbake til Leffe.
Det er i og for seg greit. Leffe kan leve med det. Men det han alltid har lurt på er hva som ville ha skjedd dersom han hadde fått jobben. Hvem ville han da vært i dag? Ivar Dyrhaug eller Sigbjørn Nedland?
Av Leif Gjerstad
