To kompiser krabbet nattestid bortover Sunset Strip på alle fire mens en tredje brukte hele neste dag på å tømme magen og kvitte seg med restene av gårdagen. Jeg var utvilsomt den som klarte seg best dagen derpå, likevel la turnéåpninga på PopMart med U2 i Las Vegas i grunnlaget for en nokså pinlig journalistisk tabbe.
Men utgangspunktet var det aller beste. U2 skulle åpne den nye verdensturnéen sin i Las Vegas 25. april 1997, og bandet var stort nok (og økonomien i norske aviser god nok) til at vi var noen få norske journalister som hadde tatt turen til ørkenbyen i Nevada for å dekke begivenheten. Dessuten kom vi tidsnok til byen til å rekke en kveld på Sunset Strip. En kveld som endte på topp, da to av kollegene/vennene ville bevise at de faktisk kunne gå på alle fire – og stolt krabbet bortover den neonopplyste boulevarden.
Det ble dessverre ikke en like morsom start på dagen neste dag. For allerede før vi fikk hentet billettene ble det klart at to av gårdagens deltakere av ulike grunner fikk en dag de helst skulle vært foruten. Den ene fikk dessuten nesten bare sett innsiden av hotellrommet, da han måtte betale for gårdagens eskapader på den aller mest ubehagelige måten.
På hver sin måte hadde begge det så vondt at jeg derfor ikke regnet med at noen av dem ville bli med til Sam Boyd Stadium og U2, men da kvartetten kom på scenen var faktisk begge mine kompiser tilstede. Imponerende!
Ikke helt topp
Fullt så imponert var ikke jeg over U2 denne kvelden. Men klimakset med den kjempedigre sitronen, som med bandet inni løftet seg over publikum før den foldet seg ut og lot de fire gutta marsjere ut til tonene av «Lemon», var like vellykket som mektig. Da bandet drøye fire måneder etter var klar for Valle Hovin var derfor også jeg klar og gledet meg til gjensynet med bandet.
Som anmelder kan det være en fordel å ha sett det du skal anmelde tidligere, og da jeg som NTBs utsendte satt på pressetribunen med laptopen på fanget var jeg glad for at jeg kjente showet. Den gangen var det jo fortsatt papir som gjaldt, og avisenes deadline tilsa at jeg måtte trykke på sendknappen i det bandet gikk av scenen. Noe som selvsagt betydde at jeg den siste halvtimen måtte bruke mer tid på å stirre på tastaturet enn på scenen.
Klimakset nærmer seg!
Men innimellom kunne jeg jo kikke opp, og fikk dermed med meg at gruppa marsjerte inn i den digre sitronen. Jeg fikk også med meg at de spilte «Lemon» og at da jeg noen minutter etter så mot scenen kunne se at de var vel ute av sitronen igjen. Fornøyd kunne jeg hamre ned konklusjonen på laptopen. Alt hadde gått etter planen. U2 var et megaband som ikke sparte på kruttet – og seansen med sitronen var storslått.
Skrev jeg. Og pakket ned laptopen før jeg ruslet ut i den lune sommernatta og gikk ned til journalistenes vannhull Tostrupkjeller’n. Der fant jeg VG-kollega Stein Østbø, og sammen ble vi stående ved disken en drøy times tid og snakke om alt mulig.
Så du ikke det??!!
Bare ikke konserten. Ikke før han helt mot tampen sier «fy faen, det var flaut det der med sitronen». Det skjønte jeg så lite av at jeg måtte spørre hva han mente? «At den ikke åpnet seg», svarte han og tilføyde «det ble jo et voldsomt antiklimaks da nødutgangen måtte åpnes slik at de kunne komme seg ut. Pinlig!»
Han så mitt vantro blikk og spurte forundret «Så du ikke det???» Og det var selvsagt hele problemet. Jeg bøyde meg over tastaturet straks de hadde gått inn i sitronen og da jeg neste gang løftet blikket hadde de for lengst forlatt den gule kula. Men ikke slik jeg hadde sett for meg, som et storslått klimaks, men krabbende ut fiaskoutgangen.
Jeg innså at alt jeg hadde skrevet om showet hvor alt hadde gått etter planen var helt på trynet. Jeg innså også at klokka var så altfor mye til at det nyttet å rope «stopp pressen!». Neste dag kunne jeg derfor lese om discokule-flausen over to sider i Dagbladet, om det pinlige øyeblikket i VG og om glass-sitronen som sviktet i Aftenposten.
Mens avisene som hadde brukt NTB og Leif Gjerstad derimot kunne fortelle om en velregissert og vellykket kveld med «Godsaker fra Popmart».
Av Leif Gjerstad
Les også: Da Leffe traff U2, men ikke fikk intervjuet på trykk
Les også: U2: Politikk uten paroler (arkivintervju fra 1985)
