(intervju opprinnelig publisert 1981)
Oslo: – Unge rockeartister kan lett bli oppblåste blærer. Etter vårt gjennombrudd i 1973 ble jeg det selv. Oppførte meg som en drittsekk, men med tida har jeg roet meg betraktelig ned. I dag klarer jeg å se tingene mer i det rette perspektivet, sier Thin Lizzy-sjef Phil Lynott i et selvgranskende øyeblikk.
At suksessen går unge mennesker til hodet, er ikke akkurat et helt uvanlig fenomen, konstaterer Phil Lynott som er i Norge på turné med Thin Lizzy, som feirer tiårsjublieum i disse dager.
– Det finnes mange årsaker til at ungdommer kaster seg hodestups inn i rockbransjen. Hvis hovedgrunnen er å søke ære, berømmelse eller det søte liv ender det lett galt, mener Phil Lynott og illustrerer med Sid Vicous, som han var god venn med.
– Tragisk skjebne. Det var all pressedekningen og mediehysteriet som egentlig drepte ham. Og han er dessverre bare en av mange. På «Chinatown»-LPen tar for øvrig sangen «Hey You» opp dette med å jakte på feil ting.
– I den sangen framhever du en landlig tilværelse som et bedre alternativ enn storbyen?
– «Chinatown» viser på mange måter en ny side ved mine tekster – en klar stillingstaken til problemer. Før «Black Rose» var jeg svært forsiktig med å kjøre fram egne meninger, kommenterer Lynott.
Ikke heavy
Thin Lizzy blir gjerne nevnt i samme ånd som heavy metal-grupper, noe Phil Lynott mener blir helt feil.
– Vi spiller tung rock og bygger våre sanger på melodier og riffs, mens heavy metal-gruppene helst baserer sin musikk på gitarriffs uten særlig tanke på melodier. Dessuten er holdningene i våre tekster vesensforskjellig, hevder Lynott som ellers ser mange likhestrekk mellom pønk og heavy metal.
– Slik som energi og aggresivitet. Foruten hårlengden ligger hovedforskjellen derfor i deres holdning til musikk. Pønkerne bryr seg mest om hva de skriver, mens HM-gruppene legger større vekt på spilleferdighet. To ulike innfallsvinkler som møtes i energien..
– Og din egen holdning til musikk?
– Er den samme som den var da vi startet Thin Lizzy for ti år siden. For meg har musikken samme rolle og funksjon som dagbøker har for mange andre mennesker!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert februar 1981 i Dagbladet)
Flere gamle arkivintervjuer her!
