Øyvind anbefaler – oktober 2023
Høstslippet fortsatte denne måneden, med Rolling Stones’ «Hackney Diamonds» som et overraskende høydepunkt tidlig i oktober (anmeldt i Dagbladet).
Men – det er så mange andre utgivelser som også fortjener oppmerksomhet: Norske Beharie, Johan Berggren, Malin Pettersen, Bjørn Tomren, The Last Hurrah (!!), Bill Booth, The Blues Express og Sondre Lerche og amerikaneren Sufjan Stevens.
BEHARIE: «Are You There, Boy?»
Dette er årets «åpenbaring» for meg. Det er svært lenge mellom en albumdebut som Christian Roger Beharies «Are You There, Boy?», etter tre ep-er som er blitt lagt merke til både her hjemme og i utlandet. Det er et rørende vakkert album med høy gåsehudfaktor.
De tolv låtene flyter elegant av gårde, pakket inn i behagelige soul- og R&B-arrangementer med en ørliten dose taffeljazz.
Stemmen til Beharie fra Sandnes er «myk som fløyel», sjøl om han biter litt fra seg i «Oh, My God», og inviterer til hyppig og gjentatt lytting. Produsentene og medlåtskriverne Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik har gjort en formidabel jobb med å formidle Beharies intensjoner. Sjøl sier han at alle sangene hans handler om menn, og han er trygg i å være synlig skeiv. På den måten blir han mer enn en artist som synger om kjærlighet og sårbarhet, han blir også et godt forbilde for homofile. Beharie har med dette gitt ut ett av årets beste album!
JOHAN BERGGREN: «Takk for det meste»
Johan Berggren har vist seg som en mer enn dugandes tekstforfatter og formidler av hverdagslig og levd liv, med utgangspunkt i et område han kjenner godt, Lillehammer-traktene. Et opphold i USA for å skrive låter, etter albumdebuten på engelsk i 2018, førte ironisk nok til at han begynte å skrive på norsk. Var det av hjemlengsel?
Et klokt valg, siden han på kort tid er blitt en av de beste vi har på morsmålet. Som artister og band som Stein Torleif Bjella, Hellbillies og Lomsk bygger Berggren et tekstunivers rundt lokale forhold. Det følges opp på hans tredje album på morsmålet, «Takk for det meste», som består av elleve låter i en miks av country, viser og en liten dose countryrock – med trøkk på det første – i låter som «Viskelær og venner» og «Verdens største høl». Berggren har en eiendommelig stil og har funnet sin form sammen med Trøgstad Musikkompani. Hel ved!
MALIN PETTERSEN: «Trouble Finding Words»
Med andrealbumet «Wildhorse» (2020), innspilt i Nashville, toppet Malin Pettersen karrieren etter ett soloalbum og flere album med Robert Moses & The Harmony Crusaders, Lucky Lips og Amund Maarud & Lucky Lips. Bluegrass, country og americana. På tide å endre kurs?
Ja, mente Malin og spilte inn «Trouble Finding Words» med Martin Horntveth (Jaga Jazzist m.m.) som produsent og gjestevokalister som Stefanos Yowhannes og Sofie Tollefsbøl (fra Fieh). Malin er absolutt til å kjenne igjen, men samtidig er stilen ganske annerledes og mer i retning pop og R&B – uten at hun nødvendigvis vender ryggen til fortida.
Det er dristig, men også modig. Hvorfor gå vekk fra noe som funker? Jo, ved å lage noe som er nesten like bra. Stemmen er jo den samme, og det er en vilje til å eksperimentere som må «honoreres». Ironisk nok er hun best når hun helt til slutt synger en sår «I Just Want Your Body (I Don’t Need Your Soul)» aleine med kassegitaren (som på den flotte ep-en «Alonesome» i 2019).
BJØRN TOMREN: «The Astronomer’s Dream»
Bjørn Tomren har hatt en karriere sammen med Heine Bugge (Polkabjørn og Kleine Heine) og ga i 2019 ut soloalbumet «Bad Science Fiction», men i likhet med Adam Douglas er det et «før og etter ‘Stjernekamp’» for artisten fra Tomrefjord.
Tomren vant NRK-konkurransen i 2021, og har turnert mer eller mindre siden. Han har også vært i studio og spilt inn et variert album. Det tar litt tid å komme inn i det, og det er ikke alt som er like vellykket, men «The Astronomer’s Dream» har sine høydepunkter. Jeg tenker på låter som «Winter Sheets» (med Mia Thiruchelvam på fløyte og Stian Carstensen på pedal steel), «Frankenstein» (med Mari Persen på fele), duetten «Robert Mitchum» (med samboer Åse Britt Reme Jakobsen) og neddempete «Eartha Kitt (1968)». Jørgen Træen har produsert, Stein Urheim spiller gitar og munnspill og Hans-Olav Molde spiller bass. Og ja, det er litt jodling også, men lite strupesang.
SUFJAN STEVENS: «Javelin»
Sufjan Stevens har vært stjerne i lo fi-sjangeren siden han albumdebuterte i 2000, med et gjennombrudd tre år seinere med «Greetings From Michigan: The Great Lake State». Han har vært uhyre produktiv, men «Javelin» kan utmerket godt være ett av hans aller beste album. Han spiller alle instrumenter sjøl, med unntak av litt koring og gitarhjelp fra Bryce Dessner fra The National på «Shit Talk».
Det er ellers lite drittprat på «Javelin», som handler om behovet for å bli elsket. Bare sjekk høydepunktet «Will Anybody Ever Love Me?». «So You Are Tired?» er også trist, men på en fin måte. Albumet består av ni varme og pulserende, men likevel nedstrippede låter som bølger av gårde på en seng av myke toner signert Sufjan sjøl, mens avslutningen er en flott versjon av Neil Youngs «There’s a World». Dette albumet er så vakkert og sårt at du tar deg i å synes synd på Sufjan, som åpenbart sliter på kjærlighetsfronten. Men det blir jo mye bedre låter av ulykkelig enn lykkelig kjærlighet.
THE LAST HURRAH!!: «Modern Nostalgia»
Det er vanskelig å tenke seg Bergens musikkmiljø de siste 50 åra uten Hans Petter Gundersen , produsent, musiker og «krumtapp» med en rekke prosjekter bak seg. Ett av dem er The Last Hurrah (!!), som på tampen av måneden lanserte albumet med den noe absurde tittelen «Modern Nostalgia».
Det er det femte albumet Gundersen gir ut under det navnet, nå med kona Cecilie Leganger som en av musikerne (på piano). Maria Due, en gammel samarbeidspartner, synger. Det gjør også gjester som amerikanerne Tim Scott McConnell (Ledfoot), Foster Timms og Shane Alexander. Igjen er det «litt av hvert» her, men hovedvekten ligger på country/americana a la Laurel Canyon / California med et islett av myk Fleetwood Mac-inspirert pop.
BILL BOOTH: «River Town»
Etter et fruktbart samarbeid med en annen Bill og expat, Bill Troiani, er Bill Booth tilbake med sitt første soloalbum på seks år.
The Bills ga ut «Til The Blues Have Gone» i 2020, men låtskriveren, vokalisten, gitaristen og felespilleren Booth hadde ikke gitt ut et soloalbum siden 2017 da «River Town» kom i midten av måneden. Det likner The Bills i formen, og både Bill Troiani og trommeslager Alexander Pettersen fra The Bills og Billy T Band spiller her. Men – det har også Booths tydelige stempel, en miks av country og inpirasjon fra keltisk folkemusikk. Amerikaneren som kom til Norge på 80-tallet er en god historieforteller, enten det handler om favorittstedet under ei furu («Under the Pine»), byen der tida står stille («River Town») eller sterke menneskelige skjebner som den hjemløse («Ethan Allen James») og bonden som mister gården sin og ikke takler det («Town Farm»). Bunnsolid gjennom 13 spor, to av dem instrumentaler!
THE BLUES EXPRESS: «Turmoil»
«Turmoil» er første studioalbum etter at Geir Bertheussen Blues Express ble The Blues Express. Vokalist og munnspiller Bertheussen forsvant ut rett etter at bandet i 2019 tok andreplassen i European Blues Challenge og før bandet reiste på en lenge planlagt tur til Austin for å spille inn «Live at Antone’s» (2019).
Ronald Ottesen kom inn som ny vokalist og munnspiller. Og mens livealbumet i hovedsak besto av coverlåter, deler Ottesen og gitarist Kai Fjellberg på låtskrivingen og vokalen her. The Blues Express spiller en miks av jump blues og blå toner med opprinnelse i Chicago, Texas og Mississippi-deltatet, men minner meg først og fremst om Austins stolthet The Fabulous Thunderbirds. «Turmoil» er en imponerende samling med 13 originallåter, spilt med et herlig driv. «The blues is a strange thing you just can’t hide,» synger de på «Roller Coaster Ride». Jeg kunne ikke vært mer enig.
SONDRE LERCHE: «Understudy»
De siste ti åra har Sondre Lerche og produsent Matias Téllez hvert år spilt inn en coverlåt i forbindelse med julefeiring i Bergen. Hele prosessen har vært over på under 24 timer, coverlåter fra Miley Cyrus’ «Wrecking Ball» i 2013 til Bob Dylans «I Contain Multitudes» og Taylor Swifts «Anti-Hero» i fjor. Tre av dem har Ariana Grande spilt inn, med «Rain On Me» (opprinnelig, med Grande og Lady Gaga) og «Thank You, Next» (på bergensk) som høydepunkter ved siden av Sias «Chandelier», som Sondre synger i «Moulin Rouge! The Musical» for tida.
Fem bonusspor på strømmetjenestene er produsert av Kato Ådland eller Sondre sjøl, den aller siste klassikeren «Moon River». Et overskuddsprosjekt som er noe ujevnt, men likevel interessant fordi det er tolkninger gjort av en artist som ga ut et av fjorårets beste album med egne låter, «Avatars Of Love».
Av Øyvind Rønning
Tidligere Dagblad-journalist og nåværende frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og LeffesLab inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab.
