David Bowie «The Rise and Fall of Ziggy Stardust & The Spiders From Mars» (1972)
Jeg ble Bowie-fan da «Space Oddity» ble gitt ut første gang i 1969. Fabelaktig sang! Men på et tidspunkt hvor jeg var nokså politico og standardantrekket var slitte jeans og boots, kom jeg litt på kollisjonskurs med glamrockens platåsko, sminke og glitter. Jeg distanserte meg derfor litt fra Bowie, og prøvde å ignorere «The Man Who Sold The World» og «Hunky Dory» da de kom i henholdsvis 1970 og 1971.
Det klarte jeg sånn noenlunde, selv om jeg skapdigget «Hunky Dory» så det sang. Og da Bowie året etter kom med Ziggy-albumet innså jeg heldigvis at det ble for dumt å forkaste det han gjorde bare fordi han «spjåka seg ut litt» og ikke sto på den politiske linja. Albumet var jo bare så utrolig bra at det ikke nyttet å late som annet! Det fikk meg dessuten til å gå tilbake til de to foregående albumene uten skylapper og verdsette dem som fortjent, og i dag setter jeg nok enda større pris på Hunky Dory-albumet enn på Ziggy.
En artig liten digresjon: Min aller første sak jeg hadde på trykk var en anmeldelse av David Bowies «Aladdin Sane»-album i 1973 i det progressive musikkbladet Vår Musikk. Det var også meningen at jeg skulle skrive om Roxy Music til nummeret etter, men på redaksjonsmøtet ble Bowie-anmeldelsen kritisert og Roxy Music-planene sablet ned fordi artistene ikke var revolusjonære. De tjente ikke folket. Da opplevde jeg den politiske tvangstrøyen som så altfor trang, slik at jeg trakk meg fra redaksjonen og deretter ikke skrev noe før jeg begynte å jobbe for Dagbladet i 1979.
Av Leif Gjerstad
Flere LPer som tåler tidas tann
Hør: David Bowie «The Rise and Fall of Ziggy Stardust & The Spiders From Mars»
