Lydveggens maestro har forlatt studioet

(Denne saken er en revidert og oppdatert versjon av en artikkel som ble publisert i forbindelse med Phil Spectors 80-årsdag i slutten av 2019. Tittel, ingress , tre første samt aller siste brødtekstavsnitt er endret. Alt annet er uendret)

Phil Spector skrev seg inn i musikkhistorien med sine banebrytende «wall of sound»-produksjoner, men endte livet i fengsel. Lørdag døde den visjonære produsenten, 81 år gammel.

Det er et av rockens mest sørgelige kapitler, at lille store Harvey Philip Spector (født 26. desember 1939) skulle ende sitt liv i fengsel. Der havnet han i 2009, dømt for i sitt eget hjem å ha skutt og drept den 41-årige skuespillermodellen Lana Clarkson seks år tidligere. 

Phil Spector benektet riktignok hele tiden sin skyld og hevdet at det dreide seg om «et utilsiktet selvmord», men dommen på 19 år ble stående slik at Spector enda hadde noen år igjen å sone, da døden hentet ham lørdag.

Størst på 1960-tallet

Amerikanske kilder skriver at han døde av naturlige grunner, men det er også blitt antydet at det skyldtes komplikasjoner etter covid-smitte. Uansett inntraff døden omtrent 40 år etter at hans storhetstid som produsent så sin slutt, med produksjoner for Leonard Cohen og The Ramones som et par av «de siste store». 

Men det er selvsagt alt det han gjorde på 1960-tallet som for alltid vil sikre ham plass i historien. Det var da Spector i større grad enn noen andre produsenter (med mulig unntak for Motown-stallen) skapte sin helt egen signaturlyd. 

For hvem han sendte inn i studio spilte i grunn ingen større rolle. Artistene var bare et instrument i hans hender, og når de kom ut igjen var det som et Phil Spector-produkt. Med et lydbilde som ble kjent som «wall of sound» og som ikke minst Bruce Springsteen et tiår etter åpent har uttrykt sin store takknemlighetsgjeld til.

Våpenglad eksentriker

Dessverre er det nok helst produsenten Spector som har fått respekt, for privatpersonen var allerede tidlig mye mer omstridt. Kjent for å være kranglevoren, autoritær og eksentrisk, og ofte stemplet som paranoid og våpengal. 

I den grad dette stemmer kan muligens noe av det forklares gjennom hans oppvekst i fattige kår i et jødisk miljø i Bronx i New York. Det ble så ille at faren begikk selvmord da unge Phil var ni år, og ikke mange år etter brøt mora opp for New York og tok med barna til et nytt liv i Los Angeles.

Men det gjorde ikke situasjonen noe særlig lettere for Phil Spector. Han var introvert av legning og hadde trøbbel med å skaffe venner. Dessuten utviklet han mindreverdighetskompleks for sin puslete framtoning og ringe 160 cm på sokkelesten. 

Inn i musikken

Han var i grunn ikke tess til noe. Bortsett fra musikken, hvis verden han tidlig søkte tilflukt i. Han lærte fort å spille mange instrumenter og hang rundt byens klubber hvor han også fikk jobb med å kompe andre musikere. Som 17-åring gikk ferden videre inn i studio, der han for lånte penger spilte inn en demotape som sikret ham avtale med et lite, lokalt plateselskap.

Det resulterte i debutsingelen med den egne låten «To Know Him Is To Love Him» med vokalgruppa Teddy Bears. Og låten, med en tittel hentet fra gravskriften på farens grav, gikk i 1958 helt til topps på listene og passerte millionen solgte.

Suksessen fikk likevel en bismak, ved at unge Spector havnet i pengekrangel med det lille plateselskapet Era Records. Han brøt derfor forbindelsen med selskapet, men kom kort tid etter i kontakt med Lester Sill og Lee Hazlewood som hadde startet et nytt plateselskap. De ønsket Spector med på laget, og i 1960 ble Spector sendt til New York for å lære mer om musikkproduksjon.

Tilbake til New York

Her jobbet han blant annet som læregutt hos radarparet Jerry Leiber og Mike Stoller, og var medkomponist på Ben E. King-klassikeren «Spanish Harlem» samtidig som han spilte på The Drifters like klassiske sang «On Broadway». 

Spector var likevel ikke mer imponert enn at han avfeide de aller fleste han samarbeidet med i New York som tullinger, og sammen med Sill startet han i stedet eget plateselskap, Philles Records. Det tok likevel ikke mer enn et år før han i 1962 kjøpte ut Sill, slik at Spector som 21-åring ble eneeier av plateselskapet. 

Wall of sound

Og det er på mange måter her historien om Phil Spector begynner. For han hadde klare visjoner om hva han ønsket, og hadde snart funnet tre jentegrupper han gjerne ville produsere. To av dem valgte andre plateselskap og produsenter, men med The Crystals var Phil Spector endelig i gang. Og sikret The Crystals deres første hit med debutsingelen «There’s No Other» i 1962, før de bare noen få måneder etter gikk helt til topps med «He’s a Rebel».

Og suksessen fortsatte, med låter som The Crystals «Da Doo Ron Ron», The Ronettes «Be My Baby» og den mannlige vokalgruppa The Rightous Brothers og deres «Unchained Melody» og «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» i 1965. Mesterverket kom likevel året etter, med Ike & Tina Turners «Rivers Deep, Mountain High», som til Spectors store skuffelse ikke ble den store kommersielle suksessen han hadde forventet der og da. 

For samtlige av disse gjaldt uansett at Phil Spector hadde satt sin klare signatur på lydbildet. Han framelsket en «wall of sound», der nært sagt enhver liten krok ble fylt med lyd. Med mange musikere som sang og spilte de samme stemmene og tonene. Med fyldige orkestre med stryk og blås. Og selvsagt med kastanjetter og andre instrumenter i et studio med så kraftig romklang at alt smeltet sammen til en helhet. Til en lydvegg.

Beatles, Cohen og Ramones

Det skapte skole for mange og da The Beatles fant tida moden for å gå i studio med noen andre enn George Martin, valgte de selvsagt Phil Spector. John Lennon og George Harrison var så fornøyde at de fortsatte samarbeidet også etter the Beatles. Men alle var ikke like begeistret for det Spector hadde gjort på «Let It Be», og for bare noen år siden tok Paul McCartney initiativ til å remikse albumet.

Da «Let It Be» ble utgitt hadde vi allerede kommet fram til 1970-tallet, og ny studioteknologi og lyttemønster svekket Spectors posisjon. Men ikke mer enn at ABBA erklærte seg som fans, Bruce Springsteen brukte ham som ideal på «Born To Run» og så forskjellige artister som Leonard Cohen, Dion og The Ramones ville ha ham som produsent.

Truet med våpen

Jobben med The Ramones på «End of the Century» i 1980 gikk i og for seg veldig bra, men Cohen hadde mer trøbbel med å finne seg til rette hos Phil Spector. Blant annet fortalte Cohen i et intervju jeg gjorde med ham på 1980-tallet at han syntes det var nokså ubehagelig å jobbe med en produsent som alltid gikk med pistol og ved enkelte anledninger også viftet med den. Som da det underveis i prosessen ble snakk om at Cohen og manageren hans kanskje kunne få med tapen hjem for å høre på. Det mislikte Spector så sterkt at han låste inn tapen i et skap i studioet og voktet på båndet med pistol i hånd. 

Det viser vel også den siden ved Phil Spector som til slutt førte til hans fall. Han har selv innrømmet at han har et sterkt kontrollbehov, mens andre har gått lengre og diagnosistert ham som paranoid. Bruk av rusmidler har neppe hjulpet på psyket hans det heller, og de siste par tiårene før han drepte Clarkson var han stort sett inaktiv. 

Riktignok jobbet han på 1990-tallet sammen med den daværende superstjernen Celine Dion, men det samarbeidet funket så dårlig at det ble avbrutt og Phil Spector nektet henne å bruke noe av det han hadde jobbet sammen med henne om. Og selv om han i årene fram til han ble fengslet også var i kontakt med Starsailor og andre kom det svært lite ut av det. 

Det siste tiåret av hans liv ble det altså dessverre helt andre vegger som sperret ham inne, enn de han en gang i tiden fylte med altomfattende vellyd. Hans ugjerninger kan ikke bli ugjort og vil for alltid sverte hans minne. Det kan likevel ikke rokke ved Phil Spectors status som en av rockens aller største og toneangivende produsenter. Og for det er vi ham evig takknemlig.

Av Leif Gjerstad

(Denne saken er en revidert og oppdatert versjon av en artikkel som ble publisert i forbindelse med Phil Spectors 80-årsdag i slutten av 2019. Tittel, ingress , tre første samt aller siste brødtekstavsnitt er endret. Alt annet er uendret)

Hør spilleliste:

Flere spillelister her!