Lyset fra Pearl skinner fortsatt

Janis Joplin (Foto: Wikimedia Commons)

Janis Joplin gledet en hel verden med sin musikk. Men for henne var det ikke nok. Hun trengte mer for å lindre smerten, helt fram til en overdose heroin endte hennes liv 4. oktober 1970.

Sjokket var stort da nyheten om Janis Joplins overdosedød på Landmark Hotel i Hollywood ble kjent, mindre enn tre uker etter at kollega Jimi Hendrix hadde vandret samme vei. De var på hver sin måte et uttrykk for det fargerike 60-tallet, der grenser var til for å brytes og livet handlet om å forsyne seg grådig med mest mulig.

Så dør altså begge to, 27 år gamle, i løpet av bare tre uker. Rockens famøse 27-klubb som startet med Brian Jones året før hadde fått enda et medlem, Janis Lyn Joplin fra Port Arthur i Texas. 

Les også: Jimi Hendrix og 27-klubben

Big Brother og Monterey

Big Brother & The Holding Company

Det var dessverre ikke så lenge vi fikk være «venn» med henne. Noen ble til og med ordentlig oppmerksomme på henne først etter hennes død, da det posthume albumet «Pearl» med blant andre «Me and Bobby McGee» kom i januar 1971. 

Men vi var også mange som hadde fått øynene opp for denne kraftpakken med den rå, uhøvla bluesstemmen som ble stavet soul allerede med Big Brother & The Holding Company. Med legendarisk opptreden på Monterey-festivalen i 1967 og bandets andrealbum «Cheap Thrills» i 1968 som to naturlige høydepunkt. Med et scenenærvær som overgår det aller meste, og en plate der Joplin i Bert Berns-låten «Piece of My Heart» formelig renner over av begjær og fortvilelse.

Og uten at vi ante noe om det den gangen, så kan kanskje begjær og fortvilelse stå som to stikkord for Janis Joplins liv. 

Angst og mobbing

Historien om hvordan hun som tenåring ble mobbet i Port Arthur og allerede som 18-åring dro hjemmefra til Texas musikalske oase Austin og derfra videre til San Francisco er viden kjent fra gammelt. Men den er ytterligere brettet ut og forklart i seinere år, i henholdsvis Amy Bergs Netflix-dokumentar «Janis: Little Girl Blue» (2015) og Holly George-Warrens bok «Janis – Her Life and Music» (2019). 

I disse blir angsten og mobbinga hun opplevde i skoletiden koblet opp mot hennes livslange misnøye med egen kropp. Hun var en rebell og outsider som bak den tøffe fasaden bar på en grunnleggende usikkerhet. En usikkerhet som hun prøvde å døyve med alkohol, dop og sex. Hun ville så gjerne framstå som den livlige hippiejenta som var både far out, frika og frigjort, eller «get stoned, stay happy and have a good time» for å si det med hennes egne ord.

Søkte bekreftelse

Å ha «a good time» handlet for Janis Joplin aller mest om å stå på scenen, det var der hun følte seg mest hel og lykkelig som menneske, det var der hun best kunne kjenne på kjærligheten fra publikum. 

Men mesteparten av livet skjer tross alt offstage, og da handlet «a good time» også mye om sex. Og nært knyttet til 60-tallsbegrepet «free love» inkluderte dette litt tilfeldige partnere av begge kjønn. Det er greit nok, men ifølge George-Warren var det frigjorte sexlivet i stor grad et skuespill og en flykt unna seg selv. Innerst inne skal hun ha båret på en drøm om «my old man», på et tradisjonelt forhold som kunne gi henne stabilitet og trygghet. I stedet ble det aldri mer enn tilfeldige møter eller i beste fall kortvarige relasjoner (blant annet med Country Joe McDonald).

Søkte friheten, mistet alt?

Det etterlot henne med en tomhet og ubalanse i livet, som mest effektivt ble holdt stangen ved grenseløs festing med tilsvarende forbruk av alkohol og dop. Bare på scenen følte hun at hun kunne leve hundre prosent og få den bekreftelsen som hun higet så etter. Men samtidig som anerkjennelse og ærgjerrighet hadde vært en sterk drivkraft i henne, så innrømmet hun i en kommentar at drømmen om det fantastiske stjernelivet hadde falmet betraktelig etterhvert som hun kom nærmere målet.

Janis Joplin ga seg selv scenenavnet Pearl, og det ble også tittelen på hennes andre og siste soloalbum. En av de mest udødelige linjene derfra er «Freedom’s just another word for nothin’ left to lose». Det var Kris Kristoffersons ord, men det var Janis Joplin som gjorde dem til sine egne.

Av Leif Gjerstad

Les også: Huset Joplin hatet frister mange

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *