I dag er det 50 år siden Kevin Ayers ga ut albumet «The Confessions of Dr. Dream and Other Stories». Et fascinerende verk som likevel er blitt stående i skyggen av lanseringskonserten tre dager etter, den som ble til livealbumet «June 1, 1974».
Begivenheten med Kevin Ayers, John Cale, Nico og Brian Eno på samme scene på Rainbow Theatre i London 1. juni for 50 år siden har for lengst fått legendestatus, og blir også gjenstand for en egen markering på utestedet The Social i London førstkommende lørdag. Der stiller blant andre musikkskribent og plateselskapsmann Richard Williams, Roxy Music-gitarist Phil Manzanera, saksofonist John Altmann og forfatteren Jennifer Otter Bickerdike (skrevet biografi om Nico) i et panel som skal snakke og mimre om den spesielle konserten for et halvt århundre siden. Det blir selvsagt også litt livemusikk etter at panelet har gjort sitt.
En magisk kveld
Jeg var selv til stede på den nevnte Rainbow-konserten, og med så kule navn på plakaten skjønte jeg selvsagt at det var noe spesielt jeg fikk oppleve. Men den gangen hadde jeg naturlig nok ingen formening om at konserten skulle bli så mytisk som den faktisk ble, spesielt som stjernebesetningen rent nøkternt sett kanskje lovte mer enn den holdt den kvelden.
Men noen ganger kan rammen rundt være like viktig som innholdet for selve opplevelsen, og da konserten i tillegg ble tatt opp og utgitt på plate bare 28 dager etter happeningen, oppsto det kjapt en mytisk aura knyttet til «June 1, 1974». Og det mytiske aspektet blir ikke akkurat mindre av kjennskapen til at konserten med de fire sterke personlighetene ble unnfanget på en London-kafé bare 18 dager før den fant sted!
Konstruktivt cafémøte
Der skulle Richard Williams møte Kevin Ayers og de andre til lunsj. Williams, med fortid som kjent musikkjournalist, var på det tidspunktet A&R-sjef i Island Records og hadde jobbet tett med Kevin Ayers på albumet «The Confessions of Dr. Dream and Other Stories». Det var Ayers femte album, men hans første på hippe Island Records. Selskapet som nylig også hadde signet de gamle Velvet Underground-kollegene John Cale og Nico, og bare et par måneder tidligere hadde gitt ut Brian Enos første soloalbum.
Ifølge Williams var cafébesøket ment å være en miks av pleasure & business, men med plateaktuelle Kevin Ayers i hovedfokus. Og da praten kom inn på en planlagt lanseringskonsert for Ayers nye album på Rainbow, fikk Williams et innfall. Ayers var ikke den største organisatoren, og foreløpig var de ikke kommet lenger i planlegginga enn at Kevin Ayers skulle spille noe fra den nye plata. I tillegg burde de kanskje ha noen som spilte support før Ayers?
Men… kunne man ikke lage noe større ut av det? Hva om det ble mer som en vanlig konsert med alle rundt cafébordet involvert? Williams spontane idé slo an, og plutselig hadde man noe konkret å jobbe fram mot. Og da Williams kontaktet sine gamle musikkjournalistkolleger med nyheten om en konsert med Kevin Ayers, John Cale, Nico og Brian Eno (og med Mike Oldfield og Robert Wyatt blant medmusikerne) mindre enn tre uker unna ble det stor ståhei. Store oppslag, stort salg. Og raskt utsolgt.
Ayers velter nesten hele greia
Alt så lovende ut, og da Kevin Ayers album «The Confessions of Dr. Dream and Other Stories» ble sluppet 29. mai fikk den som ventet ekstra drahjelp grunnet de store forventningene til konserten 1. juni.
Kvelden før konserten holdt Kevin Ayers imidlertid på å torpedere hele opplegget. Han hadde lagt an på kona til John Cale, og da sistnevnte oppdaget Ayers og kona i senga ble det naturlig nok en svært amper og anstrengt stemning.
Konserten sto i fare, men hensynet til alle som hadde kjøpt billett reddet arrangementet. Ayers og Cale og de andre gikk på scenen som planlagt kvelden 1. juni, og for oss som satt i salen og var uvitende om dramaet som hadde utspilt seg backstage virket alt normalt. Riktignok holdt Ayers og Cale en viss avstand, og så vidt jeg kan huske virket også Cale nokså mutt. Men det var vel slik waliseren var, og intensiteten han bød på da han for første gang framførte «Heartbreak Hotel» live gjorde at man glemte alt annet.
Kommentar? Kommentar!
Jeg har siden alltid lurt på om John Cale spilte Elvis gamle låt som en passende kommentar til det som hadde skjedd, men uten å få noe ordentlig svar. Låten er uansett å finne på John Cales album «Fear» som kom høsten 1974, mens John Cales album «Slow Dazzle» halvåret seinere inneholder en låt som direkte kommenterer Kevin Ayers affære med kona til Cale. I første verset av «Guts» synger John Cale til et aggressivt komp «The bugger in short sleeves fucked my wife/Did it quick and split».
Og Kevin Ayers? Forsvant ikke lenge etter til Frankrike, der han etter hvert også slo seg ned og levde til sin død i 2013. Og «The Confessions of Dr. Dream and Other Stories»? Et herlig album som byr på både leken psykedelia, upretensiøs rock, småsnurrige snutter og det melodiøse mikset med det dramatiske som Kevin Ayers mestret bedre enn de fleste. Alt med en slags kultivert britisk aksent som plasserer Kevin Ayers der han hører hjemme. Dessuten bidrar Nico og hennes mørke vokal til at den fire deler og 18-minutter lange suiten på andresiden får et like mørkt som skjebnesmettet og hypnotisk preg.
En plate verdt å høre – og som ikke trenger å stå i skyggen av den derre andre plata!
Av Leif Gjerstad
Les også: Konserter jeg minnes
Les også: En forsinket bursdagshilsen til en død venn (om Kevin Ayers)
Les også: Da Leffe ventet på Nico
Les også: Legenden som søker skyggen (Nico-intervju fra 1982)
Les også: Sterk alene (John Cale-intervju fra 1982)
Les også: Et musikalsk fenomen (Brian Eno-intervju fra 1990)
