Neil Young spilte en tre timer lang maratonkonsert på Roskilde-festivalen fredag. Det ga plass både til vakre akustiske partier og suverent skurrende gitarutblåsinger av typen bare han kan.
På fjorårets studioalbum «The Monsanto Years» og årets liveplate «Earth» har Neil Young gått til angrep på genmanipulering og rovdriften han mener jordbruksindustrien utøver på vår planet, og på årets turné er kampanjebudskapet om å redde Moder Jord klart. Derfor sørget bønder og såkoner både for frø og blomsterkasser på scenen, før Young kunne sette seg bak et gammelt loslitt piano og slå an taktene av klassiske «After The Goldrush». Munnspill, akustisk gitar og pumpeorgel kom også i bruk, da 70-åringen viste vei gjennom sitt vakre akustiske univers med klassikere som «Heart of Gold», «Needle and the Damage Done» og selvsagt «Mother Earth».
Skurrende harmoni
Harmonien hvilte over den store sletten nedenfor scenen, og de 60.000 publikummerne sang villig sammen med mannen som med sin karakteristiske tømmerhoggerjakke ga seansen et ekstra jordnært preg. Han var heller ikke helt alene så lenge, men fikk hjelp på gården av sitt nåværende backingband Promise of the Real (med to av Willie Nelsons sønner) i enda et knippe akustiske, men ikke fullt så lavmælte sange.
Men idyllen som omfavner alle kan selvsagt ikke vare, og etter en drøy halvtime invaderer menn i vernedrakter scenen og tåkelegger den med kjemiske sprøytemidler. Budskapet og dramaturgien i miljøaktivistens odyssé var klar, uskylden var tapt og Youngs svar er å åpne de elektriske slusene for fullt.
Gitarøs
Og det gjør han som bare han kan. Gnistrende versjoner av Harvest-sangene «Alabama» og «Words» er bare opptakten, før han kaster seg ut i gitarpartier som for noen sikkert kan bli for lange, men som for disiplene aldri kan bli for lange.
Han sliter og vrenger på strengene, mens den rått skurrende gitarlyden fanger publikum i et jerngrep. Den gamle Crazy Horse-låten «Love to Burn» gløder majestetisk og tøyes og bøyes i nærmere 25 minutter, før en like rå som kraftfull «Powderfinger» fastslår at dette blir enda en av disse kveldene hvor Neil Young ikke lar seg stoppe av noe. Og hvor intensiteten og gløden bare øker og øker utover settet.
Glimrende backing
På forhånd var det sådd en viss tvil hva byttet av Crazy Horse med det langt yngre bandet Promise of the Real kunne bety. De som fryktet en nedtur kunne heldigvis kjapt konstatere at bandet står utmerket til Young. Fortsatt klumper de seg sammen på noen få kvadratmeter av den gigantiske scenen, og spiller suverent opp mot hverandre. De er ikke like tunge og seige som Crazy Horse, men til gjengjeld litt løsere i snippen på en måte som gir Young enda større mulighet til å utforske utmarken av sitt terreng.
Noe han gjorde med et herlig smil rundt munnen, da slutten nærmet seg med eventyrlige «Everybody Knows This Is Nowhere» og suverene «Rockin In The Free World», før han satte endelig punktum med en 25 minutter lang, gnistrende versjon av «Love and Only Love». Betegnende nok med flere narrestopp underveis, som om Young & Co fant ut at nå var det på tide å stoppe, men så ombestemte seg i siste liten for å by på «bare» en gitarrunde til.
En majestetisk konsert på tre timer hvor ikke ett minutt føltes overflødig.
Av Leif Gjerstad
PS! Neil Young kommer også til Norge om få dager og spiller på Stavern-festivalen torsdag 7. juli.
Les også: Neil Young – Maskiner kan uttrykke følelser (arkivintervju fra 1982)
Les også: Neil Young – Forever Young (arkivintervju fra 1992)
Les også: Hey Hey, My My – Gratulerer med 70-årsdagen
