Sturgill Simpson la opp til et maratonløp på Sentrum Scene mandag. Jeg klarte å følge ham i tre timer helt til mål. Så vidt.
Etter at Simpson sparker i gang med «Railroad of Sin» glir han sømløst og uten pause over fra den ene sangen til den andre i en halvtime før han stopper opp. Vi er innom rullende countryblues, jammete psykedelia og countrysoul, før han åpner munnen og takker for at så mange er kommet at Sentrum Scene for lenge siden måtte sette opp sine utsolgtskilter.
Så legger han og hans fire medmusikanter av gårde igjen, med en Lefty Frizell-cover og egne favoritter som «Life of Sin» og «Living the Dream». Alle med lange jammer og tallrike gitardueller mellom Simpson og hovedgitarist Laur Joamets, understøttet av en rytmeseksjon som leverer en groove med både tyngde og en smidig letthet som får musikken til å flyte organisk framover.
Countryen finner vi her og der i melodier og stemning og i hans sjelfulle vokal, men visste vi ikke bedre kunne vi tro at Sturgill Simpson var ekte etterkommere av Allman Brothers Band og gitar- og groovejammende grupper uten begrensninger. Og ikke en artist som for ti år siden ble utpekt som countryens nye, store helt.
Skiftet identitet
Men, på mange måter er jo heller ikke Sturgill Simpson lenger Sturgill Simpson. Sin siste plate, fjorårets sterke «Passage du Desir», har han utgitt under aliaset Johnny Blue Skies, mens han har hevdet at Sturgill Simpson hører fortida til. Den Grammy-vinnende 46-åringen følte at Nashville la for store begrensninger. Han brøt med plateselskapet, gikk indie, ga ut både rock- og bluegrassplater og forlot USA for Paris. Der fant han ifølge seg selv friheten og «meningen med livet» og etter hvert tok også «Passage du Desir» form.
Når Sturgill Simpson alias Johnny Blue Skies nå turnerer, er det litt som om han befinner seg i en frihetsrus. Alt er lov, så lenge kjærligheten til musikken ligger i bunn. Det innebærer også at han på sine tre timer lange konserter spiller flere covere, som for sikkerhets skyld i tillegg varierer fra dag til dag.
I Oslo bød han på Allman Brothers Band («Midnight Rider»), Little Feat («Spanish Moon») og de britiske synthpoperne When In Romes 80-talls hit «The Promise». Samt selvsagt, en snau halvtimes seanse hvor han flettet Prince («Purple Rain»), Led Zeppelin («Living Loving Maid») og The Doors («L.A. Woman») sammen til et sammenhengende stykke.
Tre timer
Et slikt konsept forutsetter et band som friksjonsløst kan følge sjefen på den tilsynelatende litt vinglete og spontane ferden, og det klarer heldigvis Robbie Crowell (keys), Kevin Black (bass), Miles Miller (trommer) og tidligere nevnte Laur Joamets. De støtter utsøkt opp om Simpson, med en groove og et samspill som energisk ruller framover.
Men tre timer med så mange, lange soli og jammer kan bli litt utmattende. Også frihet kan ha godt av noen rammer som justerer kursen. Så da Simpson kommer på oppløpssida med «Passage du Desir»-låtene «If the Sun Never Rises Again» og «Scooter Blues» før han setter endelig punktum med den litt eldre «Fastest Horse In Town» er jeg fortsatt med. Glad for det jeg har fått være med på, men også glad for at det er over. For jeg slipper ikke unna følelsen av at Simpson med fordel kunne strammet grepet litt.
Av Leif Gjerstad