Det er tradisjon å la en norsk artist avslutte Øya-festivalen og det er en ære å få oppdraget. Girl in red viste lørdag at hun mestret oppgaven og fortjente æren med en like energisk som sjarmerende konsert.
Siden Marie Ulven, som jenta i rødt egentlig heter, spilte på Øya for første gang i 2018 har mye skjedd. Hennes sjarmerende, gitarbaserte indierock har tatt henne ut i verden og inn på klodens største festivalscener. Hun har varmet opp for Taylor Swift og Olivia Rodrigo som begge har gitt Girl in red tommelen opp, mens hennes personlige, utleverende tekster i tillegg har gjort henne til et ikon i skeive kretser.
Det føltes derfor både naturlig og riktig at Girl in red fikk det ærefulle oppdraget å avslutte årets Øyafestival på den største scenen, Amfiet. En oppgave som ifølge tradisjonen tilfaller en norsk artist, og en oppgave som Ulven viste med all ønsket tydelighet at hun var moden for.
Kaotisk kontroll
Som artist balanserer Mari Ulven (26) fint mellom det tilsynelatende personlig kaotiske og det musikalsk profesjonelle. Etter flere år på scenen har hun fortsatt den litt uregjerlige, viltre nabojenta i seg, hun som mellom låtene plaprer litt løst og åpenhjertig om det aller meste. Men som straks hun slår an første tone i sin gitarbaserte rock utstråler kontroll når hun fyller den store Amfi-sletta med tett og fengende musikk.
Samtidig byr Girl in red hele veien både på seg selv og overraskelser. Jeg så eksempelvis aldri for meg att Odd Nordstoga skulle står på scenen og bidra med sin banjo i åpningen med «Doing It Again Baby», tittellåten fra hennes siste album. Og jeg forventet vel heller ikke å få se henne og Honningbarna-vokalist Edvard Valberg stagedive og flyte avgårde på publikums oppstrakte armer. En god idé, i låten «Bad Idea»!
God katalog
Repertoaret hentet hun fra hele sin katalog, som med årene begynner å bli stor nok til å bære en konsert av dette formatet. Spesielt som det har vært en klar utvikling å spore, fra hennes spinkle soveroms indiepop til dagens mer fyldige poprock.
Som regel er det den melodiøse energien som råder, men ved et par anledninger tar hun den ned. Slik som i «Too Much» og ikke minst «I’m Back» som byr på vakre og vare øyeblikk med Ulven ved pianoet. Mens det såre kommer i fokus i nye «Hemingway», der hun åpent adresserer det hun beskriver som «en jævlig tøff tid».
En låt som i tillegg illustrerer at uansett hvilken musikalsk drakt Ulven kler sine sanger i, gir de alle uttrykk for den åpne tilnærmingen hun er eksponent for, inderlig og personlig. Ved et par anledninger blir de ufiltrerte meldingene nesten for voldsomme, men samtidig er dette med på å skape en intim sfære på den store scenen.
Sikker seier
Scenografien er ellers av det nøkterne slaget som kler Girl in red, selv om pyroeffekter i «Body and Mind» og «You Stupid Bitch» minner oss om hvor vi faktisk befinner oss. På Øya, i selskap med Girl in red og flere tusen tilskuere som ivrig veier med armen og hopper opp og ned når Marie Ulven ber dem om det.
Og da hun engasjert kommer med en rørende Palestina-appell før hun setter punktum med gjennombruddshiten «I Wanna Be Your Girlfriend» fylles Amfiet med jubel. Da er det lett å skjønne hvorfor så mange har falt for Girl in red.
Av Leif Gjerstad