The Cure kan ikke bare kunsten å bygge mørke, suggestive stemninger. Bandet evner også å skape spretne popmelodier. På Roskilde-festivalen lørdag serverte de begge deler.
I år er det 40 år siden bandet fra London-forstaden Crawley albumdebuterte med «Three Imaginary Boys». Det feirer Robert Smith & Co med en større festivalrunde gjennom Europa, med legendariske Glastonbury som et høydepunkt forrige helg og med Øyafestivalen på programmet onsdag 7. august.
Lørdag var turen kommet til Roskilde, der de fikk æren av å avslutte årets festival på store Orange Scene. Bandet har visstnok bedt spesielt om å få den plassen på programmet, på det som kan synes å være favorittfestivalen til det britiske goth-bandet. I hvert fall er årets opptreden deres sjette på Orange Scene, etter debuten i 1985 og 2012 som den siste før årets seanse.
Spiller lenge
Sist gang tøyde The Cure strikken og holdt på i over tre timer, uten at det på noe tidspunkt ble kjedelig. Lørdag klokket de inn på «bare» kvarteret over to timer, nok en gang med full kontroll fra start til slutt.
Med sortkledde Robert Smith som seremonimester tok bandet utgangspunkt i storhetsperioden for 30 år siden, den gangen de gamle depprockerne tilførte gothrocken en popsensibilitet som dyrket det mørke og suggererende med melodiske hooks. Lørdag demonstrert ved en knallsterk åpning med «Shake Dog Shake», «Lovesong» og «Pictures of You» i løpet av den første halvtimen.
De to sistnevnte for øvrig hentet fra det 30 år gamle «Disintegration»-albumet, som sammen med langspillerne Head on the Door (1985) og Wish (1992) har fått en sentral plass på den nye turneen til The Cure.
Innbydende klagesang
Av bandet som platedebuterte for 40 år siden, er i dag bare Smith og bassist Simon Gallup med. Det er derfor neppe tilfeldig at Gallup har en så framtredende rolle på scenen – både musikalsk og visuelt. Hans spretne, pumpende bass gir sammen med Jason Coopers energiske trommer plass til Reeves Gabrels gitarer til å utfolde seg, mens Roger O’Donnells keyboards myker opp med velsmakende lydtepper.
Og oppå det hele selvsagt Robert Smith, som markerer retning med sin rytmegitar og tar stemningen dit han vil med sin karakteristisk klagende stemmesang.
Det er ikke nødvendigvis alltid til nøyaktig samme sted som publikum vil, og halvveis i settet kunne vi ane litt sviktende konsentrasjon blant en del av de omlag 60.000 på sletta, fordi The Cure angivelig ga for lite ved dørene.
Antihelter med pop-parade
Men kanskje er nettopp dette noe av storheten hos The Cure, at de har klart å definere en sjanger og bli popstjerner ved å innta en litt anti-stjerne-holdning? I hvert fall ble det både litt søtt og komisk da Robert Smith, med lebestift og edderkoppfrisyre, halvtimen før slutt kunne fortelle at vi i ekstraavdelingen skulle få «pop encores». Sagt med et litt brydd smil rundt munnen, som om han prøvde å unnskylde seg for å ha skrevet slike sanger.
Han trengte selvsagt ikke bekymre seg. Publikum trykket tvert i mot hitparaden til sitt bryst, og både danset og sang med i Cure-perler som «Lullaby», «The Caterpillar» og selvsagt «Friday I’m In Love», før «Boys Don’t Cry» satte et mektig punktum for en stor konsert.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Dagsavisen og ble første gang publisert søndag 7. juli 2019. Den anmeldelsen finner du her)
Les også: Robert Smith er 60
Les også: NRK-Radiospesial med The Cure
Les også: Diktatoren i The Cure (arkivintervju fra 1987)
