Roskilde: Det er 40 år siden Kraftwerk inntok rockscenen som elektroniske pionerer. Fortsatt oppleves de Øya-aktuelle tyskerne som mer relevante enn bare retro.
Den gang Ralf Hütter og Florian Schneider startet Kraftwerk ved inngangen til 1970-tallet var datamaskiner noe bare nerder med hullkort i brystlomma forholdt seg til. For alle oss andre var det mest et futuristisk begrep som hørte hjemme i sci fi-filmer og i det fremmedgjorte og overvåkingskontrollerte skrekkscenarioet som George Orwell skisserte i sitt dystopiske framtidsepos «1984».
Ny estetikk
Det var disse visjonene gruppa fra Düsseldorf grep fatt i og utforsket, det noe skremmende møtet mellom mann og maskin, mellom fremtid og fremmedgjørelse. Monotont tonesatt og stramt framført på en måte som skapte en ny elektronisk estetikk – og som gjennom det kjølig robotdistanserte framkalte nye emosjonelle stemninger.
Også visuelt spilte de på de samme strenger, som mimikk- og livløse roboter som innenfor strenge visuelle rammer lot oss sluke suggestivt repeterende mil på «Autobahn» (1975), kjenne på frykten i «Radioactivity» (1976) eller danse med følelsesløse «The Robots» (1978). De kommenterte og skapte bilder av en samtid som ennå ikke var kommet, men som vi ante konturene av.
Stilskaperne
Kraftwerk danset på kanten mellom avantgarde og pop, og det er i dag vanskelig å tenke seg ambient, techno eller electronica uten de fire uniformerte robotmennenes innsats.
Men i 2013 er situasjonen en helt annen, og når Kraftwerk fredag kommer til Øya-festivalen med sitt 3D-show vil det være naturlig å betrakte dem som nostalgisk retro uten særlig relevanse for dagens samtid.
Det var i hvert fall slik undertegnende nærmet seg bandet da Kraftwerk for en måned siden satte punktum for årets Roskilde-festival. Selvsagt tok jeg grundig feil.
Totalopplevelse
For selv om de selvlysende spindelvevdraktene og de stilrene, illuminerte synthbordene de uttrykksløst står bak har et minimalistisk retropreg, så skaper sceneshowet med bilder, grafikk og 3D-effekter (med vitaminpiller, romkapsler, biler, noteark og tog som trer ut av bakskjermen og kommer flyvende mot publikum) en totalopplevelse som oppleves like fascinerende som dagsaktuell.
Og som i all sin kjølige estestikk også tilføres den avvæpnende humoren, når publikum tar på seg hvite 3D-briller og undrende stirrer mot scenen for å lete effekt. Best for de nært scenen, men moro for alle.
Krystallklare klanger
I all sin maskinmessige tilnærming er Kraftwerk – hvor Ralf Hüttler i dag er eneste gjenværende originalmedlem – et band hvor alt er minitiøst planlagt uten rom for særlige avvik. Det måtte eventuelt være lengden på konserten og rekkefølgen på noen av låtene.
Med aller største sannsynlighet betyr det at vi får høre det samme på Øya som på Roskilde: Et gjenhør med deres epokeskapende 1970-tall med låter som (foruten de tidligere nevnte) «Man Machine», «Trans-Europe Express» og «Neon Lights» som naturlige bærebjelker. Men også med noen få avstikkere til tidlig 1980-tall og bautaer som den skremmende aktuelle «Computer World» og «Tour de France».
Noen i tilnærmet opprinnelig drakt, andre i en kledelig modernisert, tyngre og mer hissig rytmisk utgave som lar publikum bade i et like krystallklart som klangrikt lydbilde.
Men alt med det autorative stempelet som Kraftwerk har satt på møtet mellom menneske og maskin.
Av Leif Gjerstad
Les også: Et kreativt Kraftwerk (arkivintervju fra 1991)
