(Intervju første gang publisert i NTB 18. mars 1997)
Oslo: – Jeg har minimal kontakt med min familie og jeg har svært få venner – og trives utmerket med det. Helst vil jeg befolke livet mitt med enda færre mennesker. De stjeler jo bare tid fra mine prosjekter, smeller det som en mitraljøse fra Henry Rollins, i et intenst oppskrudd tempo som om han var redd for å miste verdifull tid.
36-årige Henry Rollins er kulthelten de fleste forbinder med musikk, men som også har hendene fulle med andre ting. Han driver et bokforlag og to plateselskap. Han drar på opplesningsturneer med egne ting og tar diverse småroller i filmer. Og når han ikke påtar seg plateprodusentjobber for andre, jobber han med sitt eget Henry Rollins Band. Det har han gjort den siste tida, og i disse dager slippes albumet «Come In And Burn» mens han 20. april står på scenen med sitt band på Rockefeller i Oslo.
Spruter energi
– Vi har holdt sammen i ti år nå, og fungerer bedre enn noensinne. Vi spruter energi, og rytmegrooven er mer intens samtidig som den slår hardere og kraftigere enn før, erklærer Henry Rollins fornøyd, mens han understreker at bandet bare vil eksistere så lenge de har gløden og noe nytt å formidle.
– Det finnes ikke noe mer patetisk enn gamle band som bare hviler på gamle laurbær. Så totalt meningsløst og kvalmende, utbryter Rollins og trekker fram Kiss som et slikt kvalmende eksempel.
– Jeg vet ikke om jeg forakter eller bare syns synd på Kiss-gutta, som ikke har noe bedre å finne på enn å reise rundt og lire av seg 20 år gamle hits, sier Henry Rollins som knapt får tid til å trekke pusten før han også innlemmer Johnny Rotten i avdelingen for patetiske stjerner.
– Jeg ville ikke en gang tatt heisen sammen med ham. Fyren er en eneste stor dårlig spøk, men det var i og for seg hele det engelske pønkmiljøet. Det handlet jo bare om å posere. Til helvete med alle pønkerne!
Ville tider
Dermed er det klart at det er helt utenkelig for Henry Rollins å noensinne gjenforene sin gamle gruppe Black Flag, hardcorebandet som skapte mer røre enn de fleste av sine amerikanske kolleger i første halvpart av 80-tallet.
– Tida med Black Flag var akkurat så vill som ryktene forteller om. På festene etter konsertene opplevde vi skyting, knivstikking og slåssing – med hverandre eller politiet. Samtidig som nakne kvinner løp rundt overalt, når de ikke hadde sex med en eller flere av oss, i påsyn for alle andre som var tilstede, innrømmer Henry Rollins. Det eneste ryktet han ikke vil ha hengende på seg, er som stoffbruker.
– Det gjaldt kanskje noen av de andre, og politiet hjalp til ved å plante stoff i garderoben vår, slik at de kunne arrestere «gærningene». Men jeg har alltid holdt meg unna alle rusmidler. Jeg drakk meg full 3-4 ganger som tenåring, og marihuana har jeg prøvd en gang i hele mitt liv. Som forventet kjedet jeg livet av meg. Jeg trenger ingen kunstige stimuli for å fylle livet mitt. Gi meg sex, styrketrening og musikk og jeg klarer meg lenge!
Best alene
Og aller best klarer Rollins seg – ifølge eget utsagn – når han slipper å forholde seg til for mange mennesker.
– De stjeler bare verdifull tid fra prosjektene jeg jobber med. Jeg foretrekker derfor å ha noen få, utvalgte samarbeidspartnere, som jeg kan treffe når vi har noe å jobbe med. Den eneste jeg virkelig liker å være sammen med er Hubert Selby Jr., erklærer Rollins som også har dratt på opplesningsturne sammen med sin forfattervenn Selby Jr.
– Ved siden av musikk, er litteratur min store lidenskap. Da jeg var guttunge gjorde jeg ikke annet i sommerferiene enn å lese. Den store tragedien i dagens amerikanske samfunn, er at den unge generasjonen har sluttet å lese. Det håper jeg som forlagsmann å gjøre noe med, forteller Rollins som opplyser at hans forlag i løpet av året skal gi ut åtte bøker, blant annet med Nick Cave, Henry Miller og en antologi som også inkluderer ham selv.
Selvopptatte skuespillere
Foruten musikk og litteratur, har Henry Rollins de siste årene også småfusket i filmfaget, med småroller i filmene «The Chase»», «Johnny Mnemonic», «Heat» og nå seinest David Lynchs «The Lost Highway».
– Men skuespiller blir jeg aldri. Fem dager på settet er nok, så begynner jeg å kjede meg. Dessuten trives jeg ikke sammen med skuespillere. Det finnes ingen yrkesgruppe som er så selvopptatte som dem. De spiller roller selv når de ikke er på jobb. Jeg har dessverre spist middag med skuespillere noen ganger, og all deres energi går med til å markedsføre seg selv, hevder Rollins som ikke har noen formening om hvilken av filmene han har spilt i han liker best.
– Ganske enkelt fordi den eneste av dem jeg har sett er «Heat». Den var ok.
Av Leif Gjerstad
