(intervju første gang publisert juli 1999)
Roskilde: Dersom sola blir for påtrengende kan Mercury Revs mørke univers være et godt alternativ å dykke ned og inn i. Tirsdag 6. juli spiller det amerikanske bandet på Quart-festivalens åpningsdag, og i fjor ble deres album «Deserter’s Songs» kåret til årets beste av norske musikkjournalister.
Quart-jobben blir den andre konserten i Norge med Rev-gutta i løpet av et halvt år, etter debuten på John Dee i Oslo i januar.
– Klubben var liten og Norge er et lite land, men vi gledet oss stort til den konserten. For mens vi fikk bra kritikker for «Deserter’s Songs» andre steder også, var Norge det første landet hvor kritikkene ble omsatt til salg.
Og det fikk internasjonale ringvirkninger. Framgangen i Norge overbeviste plateselskapet om at det faktisk var mulig å selge plater med oss, sier Jonathan Donahue og Sean «Grasshopper» Mackiowiak til NTB Pluss. Vi treffer dem på Roskilde-festivalen, et par dager før Quart.
Ingen oppfølger
– I sommer gjør vi festivalrunden i Europa, og seinere i høst venter resten av verden før vi vender hjem igjen og tar oppgaven som oppvarmer i USA for R.E.M., forteller Grasshopper. De har derfor ikke begynt å jobbe med en oppfølger til «Deserter’s Songs», og de ser heller ikke ut til å ha det påtrengende travelt med akkurat den oppgaven.
– Vår metode å skape på er helst å leke litt i studio, ta opp timevis med ideskisser på tape og så slette det aller meste, før vi prøver å bygge opp en helhet av småbitene som er igjen. Men hva slags plate det blir, vet vi likevel ikke før den siste dagen da den endelige miksen gjøres. Det er da både farge og retning bestemmes, hevder Jonathan som sammen med Grasshopper utgjør den kreative kjernen i Mercury Rev.
Destruktiv suksess
Mercury Rev har siden debuten i 1991 sakte, men sikkert etablert seg som et av USAs toneangivende alternative band. «Deserter’s Songs» har nå solgt i underkant av 300.000 på verdensbasis, hvorav drøye 10.000 i Norge. Den første smaken på suksess kom imidlertid med albumet «See You On The Other Side» i 1995, men det samme albumet holdt også på å bli bandets undergang.
– Det ble så mye styr og slit på den etterfølgende turneen at vi endte opp med masse intense interne krangler og uenigheter. Det meste tydet på at Rev var en saga blott, og Jonathan og jeg trakk oss tilbake til hjemmene våre. Men siden vi ikke hadde noe annet å gjøre, begynte vi å leke i studio. Det var ut fra dette at «Deserter’s Songs» begynte å ta form. I løpet av prosessen dukket de andre opp igjen, en etter en, sier Grasshopper.
Verken han eller Jonathan er redde for at historien skal gjenta seg.
– Nå som vi har opplevd det aller verste, er vi vaksinert mot det. Dessuten har salget av den siste plata gitt oss penger til å organisere alt mye bedre. Vi trenger ikke lenger å tenke på alle mulige detaljer, men kan i stedet konsentrere oss om musikken. Og det har vi faktisk aldri kunnet gjøre fullt ut tidligere.
Tilbaketrukket
Både Jonathan og Grasshopper kommer fra og bor i Hudson Valley, drøye to timers bilkjøring nord for New York. Og stortrives med det.
– Der har vi naturen like innpå, tempoet er mye roligere og det er ingenting som distraherer oss vekk fra musikken. Samtidig er vi bare en kort kjøretur unna New York, slik at vi lett kan komme oss dit når savnet etter litt raskere puls melder seg. Vi får det beste av begge verdener, hevder Jonathan som i en kort periode også var medlem av Flaming Lips.
Sammen med nettopp Flaming Lips er Mercury Rev av britisk musikkpresse blitt trukket fram som forgrunnsfigurer i nypsykedelia, noe både Grasshopper og Jonathan flirer litt oppgitt over.
– Vi skjønner ikke helt merkelappen, og er musikalsk i hvert fall ikke mer inspirert av psykedelia enn av noen andre sjangre. Derimot prøver vi å fange noe av den magien som ulike stilarter opp gjennom musikkhistorien har bydd på, og så bruke dette til å skape en egen tidløs identitet, kommenterer paret som foruten å spille også fikk tid til å kikke litt på andre band på Roskilde-festivalen.
– Blant annet merket vi oss bob hund, som også spiller på Quart. Siden de er svenske, skjønte vi ingenting av det de sa, men ånden i deres sprelske powerpønk minnet meg litt om Iggy Pop. Og det er jo et kvalitetsstempel, avslutter Jonathan som bedyrer at han virkelig gleder seg til Quart. Kanskje også fordi ryktene vet å fortelle at han har en kjæreste i Norge?
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 5. juli 1999)
