(Øyvind anbefaler – oktober 2025)
En meget sterk måned rundes av i dag med mye fin musikk, norsk og utenlandsk, som har passert ørene mine og endt opp i noen linjer her. Les om 16 nye album fra blant andre Signe Marie Rustad, Marius Lien, Trond Kallevåg og Robert Plant, en reutgivelse og utvidet «Nebraska» fra Bruce Springsteen samt en ep med Silver Lining. Veronica Maggios ferske album ble anmeldt av Leif 8. oktober, mens Jørgen Nordengs visedebut er omtalt i intervjuform 10. oktober.
SIGNE MARIE RUSTAD: «Do You Know Something I Don’t»
Signe Marie Rustad liker å utfordre seg sjøl, og 23. mai inviterte hun publikum til plateinnspilling, live i Konserthusets Lille sal – som har et utmerket studio bak bakveggen. Ingen muligheter til å flikke og legge til, her skal det rett inn på «bånd». Én tagning og det skal sitte! Med band.
Det er et artig og dristig grep å satse alt på «en hest» når et studioalbum skal spilles inn, og du er god om du klarer å høre mange feil her. Jeg var så heldig å være til stede, og fem måneder seinere kan både jeg og dere andre beundre resultatet.
Det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Jeg ga begge hennes to siste album, «When Words Flew Freely» (2019) og «Particles Of Faith» (2023) sekser på terningen i Dagbladet. Stemningen fra de to albumene er bevart på hennes femte langspiller, som består av sju nyskrevne låter på drøyt 27 minutter. Det er et godt tegn at det føles lite.
Igjen har Rustad klart å skape gode låter som hun (akustisk gitar/vokal) og medprodusent Kenneth Ishak (perkusjon/kor) har omsatt i et spennende, tidløst lydbilde med god dynamikk og små, overraskende grep som løfter sangene. «Medskyldige» er i aller høyeste grad også Rustads faste band: Bjørge Verbaan (piano), Alexander Lindbäck (trommer), Sander Eriksen Nordahl (gitar) og Njål Uhre Kiese (bass). Solveig Wang (Fieh m.fl.), som er medkomponist på tre av platas låter, spiller synth, mens to av de største profilene i det norske americanamiljøet, Stine Andreassen (The Northern Belle / Silver Lining) og Live Miranda Solberg (Louien / Silver Lining), korer.
Albumet rammes inn av en todelt tittellåt («et litt dvelende Question» og et mer tempopreget «Statement» med hele publikum som korister). Det er også de to eneste som har fått beholde applausen. Mine favoritter er «Conformities of Life», albumhøydepunktet «Just What We Asked For» og «Everything They Said About You» (med massiv koring). Skitt au, alle sju er gode!
MARIUS LIEN: «Sunset Solace»
Marius Lien viste endelig hva som bor i ham på albumdebuten «The Woodland Songbook, Part 1». Den kåret jeg til et av årets beste norske album i 2023, mens «Part 2» som kom i januar i år dessverre virket noe umotivert og sammenrasket. Med unntak for en akustisk versjon av en favoritt fra «Part 1», «Day By Day», er låtene på «Part 2» dessuten uten tittel.
Jeg skjønte at «Part 2» måtte være en liten mellomfase, og 24. oktober kom den virkelige oppfølgeren. Samtidig er «Sunset Solace» ganske annerledes. Det vil, si, han går videre og utvider noen av ideene han hadde på debuten.
Sjøl sier Marius dette om prosessen mot ferdig produkt:
«Jeg har rota rundt i ’bluesgreiene’ lenge, men nå er det litt bredere. (…) Albumet ble til i et øyeblikk av total frihet – alene i Nashville, da en ny musikalsk retning traff meg rett i fanget. Resultatet er en eklektisk blanding av psykedelia, rock, grunge, blues, indie og folk – både virtuost og klønete, analogt og digitalt. Laget med noen av Norges sterkeste musikere og produsenter, og mikset til å låte som smør i ørene. Dette er musikk med sjel, født av ren besettelse for lyd og låtskriving.»
Han kan få sagt det, Marius, som har skrevet all musikken og produsert og arrangert sammen med trommeslager Ola Øverby (som også er blant musikerne). Marius synger og spiller mange av instrumentene sjøl, mens andre musikere er innom her og der: Nikolai Hængsle og Kim André Tønnessen på bass, Solveig Wang (synth/synth-bass), Bendik Brænne (saksofon) og Guro Hansen (kor).
Det er ikke så mye Nashville i lyden, men jeg hører en del California. Vi får til og med bølgeskvulp i «Solar Soltice» – som jeg vil påstå må være inspirert av trioen Khruangbin (som riktignok er fra Texas!). Jeg hører litt Crosby, Stills & Nash her, mens «Fist Fight» er en ellevill, intens sak som åpner med Marius på farfisa-orgel a la The Doors’ Ray Manzarek. Marius’ elektriske sitar gir meg gode hippie-vibber («Hot Beverage» med Håkon Brunborg på stryk). Suverent, dette. Et helstøpt album. Marius Lien har klart det igjen!
TROND KALLEVÅG: «Minnesota»
Som en slags forlengelse av det utmerkete albumet «Amerikabåten» (2023) har Trond Kallevåg latt seg inspirere av historiene om norske utvandrere, amerikanske prærie-landskap, gamle skillingsviser og et opphold på Træna. Jeg trodde han og hans tre medmusikere hadde tatt utgangpunkt i at det i år er 200 år siden den første organiserte innvandringen til Amerika fra Stavanger til New York med sluppen «Restauration», men det er visst en rein tilfeldighet. Snakk om å treffe blink!
Mange slo seg ned i Minnesota. Den «norske» staten er også tittelen på dette instrumentalalbumet som altså ikke er en historisk markering, men «bærer spor av bevegelsene mellom her og der – mellom minner, migrasjon og lengsel,» som det står i presseskrivet. Sammen med Tuva Halse (fiolin), Mats Eilertsen (kontrabass) og Gard Nilssen (trommer/vibrafon) skaper Kallevåg (gitar/pedal steel/elektronikk og pålegg i form av synth, klokkespill og piano) spennende lydbilder der norsk kystkultur møter amerikanske drømmer, inspirert av tradisjonsmusikk, jazz og ambient folk.
«Minnesota» springer ut av et bestillingsverk for Sildajazz i 2022, men mye av musikken ble videreutviklet under Kallevågs månedslange kunstneropphold på Træna høsten 2024. I enda større grad enn før har han kost seg som produsent og lekt seg med mix og subtile pålegg i ettertid, forteller han. Resultatet er et besnærende, ellevespors, spennende instrumental-epos som er varmt, atmosfærisk, drømmende, kreativt og mektig. Kallevåg er ikke så ulik en annen artist på det driftige plateselskapet Hubro, Geir Sundstøl, samt den kanadiske «steel-gitar-guden» Daniel Lanois og amerikanske Ry Cooder – og da særlig sistnevntes soundtrack til diverse filmer. Om du er nysgjerrig: «Kindness of Strangers» starter i et slags kreativt kaos, men glir halvveis over i et langt, fengende og «velorganisert» mellomsspill, mens «Lighthouse Boogie» er fengende hele veien (og dominert av Halses markante fiolin og Kallevågs «tunge» gitar). «Oh Mom» danner en fin, dempet avslutning. Strålende igjen fra Kallevåg!
ROBERT PLANT WITH SUZY DIAN: «Saving Grace»
Jeg lar meg ikke slutte å imponere over hva Robert Plant kan få til – med de rette låtene og musikerne. Forrige album, med Alison Krauss, ble produsert av ingen ringere enn T-Bone Burnett. «Saving Grace», som kom på tampen av september men som rett og slett ikke kan hoppes over, er produsert av Plant sjøl sammen med det britiske bandet Saving Grace.
Plant spiller med dem han har god kjemi med, og her er det full klaff. Samarbeidet ble til etter at Plant møtte bandets banjospiller Matt Worley på den lokale puben. De satte sammen et band som kler hverandre utmerket, og der Saving Grace-vokalist Suzy Dian har en sentral plass i lydbildet ved siden av Plant på albumet som er spilt inn over en periode på seks år. Spesielt i den avsluttende trad.-låten «Gospel Plough» kan man la seg forlede til å tro at Plant og hans gamle samarbeidspartner Alison Krauss har funnet hverandre igjen. Det sier mye om Dians sangkvaliteter.
Som vanlig er det coverlåter Plant bandet drysser over oss som gullstøv, flere av dem gamle tradisjonelle låter eller blues – med en smak av folk, country, gospel og world music i tillegg til den blå «grunnfargen». Blant høydepunktene her, ved siden av en seig versjon av bluespioner Blind Willie Johnsons «Soul of a Man» (med Worley på vokal), finner vi låter av yngre og mer ukjente amerikanske låtskrivere og artister som Martha Scanlans «Higher Rock» og Sarah Siskinds «Too Far From You» (med Dian på hovedvokal). For ikke å glemme «Everybody’s Song», opprinnelig med Minnesota-bandet Low som en miks av britisk folk og ørkenblues, og en nydelig versjon av Moby Grapes «It’s A Beautiful Day». En av årets store!
Les også: «Becoming Led Zeppelin», om film-dokumentaren som nå blir tilgjengelig på TV2 Play!
BONNIE & THE JETS: «II»
Det er en stund siden Bonnie & The Jets ga ut sitt andre album fysisk, men 17. oktober ble det også tilgjengelig på strømmeplattformene. Det ble feiret med tre konserter under Dark Season Blues på Svalbard sist helg.
Bonnie And The Jets har en soleklar frontfigur i vokalist Caroline Bonnet, mens gitarist og produsentektemann Dagfin Hjorth Hovind, som også er en populær «gitardoktor«, holder seg kledelig litt i bakgrunnen. Bonnet er primærlåtskriver, noen ganger støttet av Hovind eller Jeff Wasserman. De øvrige medlemmene i bandet er Eiliv Sagrusten (trommer), Kristian Wentzel (tangenter) og Johanna Dahl Bryne (kor/perkusjon). Blant gjestene på albumet er Marius Lien (gitar), Bjørge Verbaan (piano), Njål Uhre Kiese (bass), Kaia Fjellberg Pettersen (cello), Lise Sørensen (fele), Julian Ole Sørby Husås (baritonsax) og Aila McEvitt Braathen (sopran). Albumet åpner a capella med gospel-inspirerte «Not Gona Bring Me Down», og på «Breaking News» er et lite barnekor med.
Bandet spiller hardtslående soul-rock, inspirert av band som Led Zeppelin, Deep Purple og Jefferson Airplane. «I’m Alone», den ikke så kjente b-siden på «Strange Kind of Woman» er albumets eneste coverlåt, signert Deep Purple – med Stian Carstensen på fløyte i «god Ian Anderson-ånd». For å sitere albumets aller beste låt, dette er både «Diamonds & Gold»!
HALLESBY: «All I Need Is A Master Plan»
Bare halvannet år etter albumdebuten kom låtskriver Thor-Martin Hallesby (vokal/gitar) i begynnelsen av denne måneden ut med oppfølgeren «All I Need Is A Master Plan». Han holder seg i americana- og visepop-sjangeren, mens «Stone Cold Eyes» er en tradisjonell countrylåt med grom pedal steel. «Absent Struck of Love» kunne vært en låt med The September When.
Hallesby var frontfigur i bandet The Poppets, men var utsatt for en ulykke og ble avhengig av amfetamin. Et vendepunkt kom i 2021, da han la en lang periode som rusmisbruker bak seg. Vennen Jonas Wille, landslagstrener i håndball, sørget for at han fikk lagd en «ordentlig» plate. «Ten Cold Days» fikk meget god mottakelse, også av undertegnede, og det er gledelig å fastslå at oppfølgeren er enda bedre.
Det gamle livet henger fortsatt ved ham i flere av låtene, mest direkte i «In My Magic Town» – som også er en kjærlighetslåt. Høydepunkter på albumet er intense «Demons Everywhere», «All The Way Given» og avsluttende, episk anlagte «I See Now», bare toppet av fengende «On The Outside» – med et heftig gitaravtrykk. Med seg på albumet har han denne gang de fire som har vært turnémusikerne hans, Nikolai Grasaasen (gitarer), Bjørn Sæther (trommer), Bjarne Gustavsen (tangenter) og Øyvind Storli Hoel (bass). Mens debuten ble produsert av Geir Sundstøl, er oppfølgeren produsert av Sæther og Grasaasen.
MADISON CUNNINGHAM: «Ace»
Jeg liker spesielt godt artister med særtrekk, et eget stempel og gjerne en egen signatur. Madison Cunningham fra California er en sånn. Hun mikser folk, folkrock, americana og det som kalles indie-folk, uten at jeg helt vet hva det skal bety. Hennes tredje soloalbum, «Revealer» (2022), fikk en Grammy i folk-klassen. I fjor ga hun ut en nyinnspilling av Lindsey Buckingham og Stevie Nicks duettalbum «Buckingham Nicks» fra 1973 sammen med Andrew Bird fra Squirrel Nut Zippers m.fl. Tittelen er selvfølgelig «Cunningham Bird»!
Denne måneden er hun tilbake solo med «Ace», et henrivende album med 14 egenskrevne låter. Etter 47 sekunders «oppvarming» med piano og fløyte i «Shatter Into Form I» glir hun over i tilbakelente «Shore». Allerede her kommer det første høydepunktet. Piano, to klarinetter, fløyte, perkusjon og ståbass er resepten på et stykke fantastisk musikk som ender i «fri flyt» etter drøyt fem minutter. Vakkert! Etter korte «Shatter Into Form II» kommer det andre høydepunktet, «My Full Name» – som i likhet med flere andre låter har Jesse Chandler på klarinett, bassklarinett og fløyte og Madison sjøl på piano. Et tredje og fjerde er «Goodwill» og «Best of Us» på tampen.
«Skeletree» er mer opptempo og «Joni Mitchell-aktig». På «Wake» gjester Fleet Foxes. Gjennom hele albumet overrasker hun og produsentkollega Robbie Lackritz lytteren med små grep som «pirker borti» det ellers så plettfrie samspillet.
Madison Cunningham spilte i Oslo i 2022 (Belleville) og som oppvarmer for John Mayer i Spektrum i fjor. Søndag 15. februar 2026 er hun tilbake, denne gang på Cosmopolite.
BRUCE SPRINGSTEEN: «Nebraska ‘82: Extended Version»
Bruce Springsteen regner «Nebraska» (1982) som ett av sine beste album og tittellåten som en av hans fem beste, og i det får han følge av mange. For noen dager siden kom bokser med fire cd-er eller vinyler pluss Blu-ray med originalalbumet i remastret utgave i tillegg til 15 tidligere uutgitte låter som ikke kom med på «Nebraska», åtte spor fra «Electric Nebraska Sessions» med The E Street Band, soloinnspillinger med Bruce og et opptak fra en konsert i april i år der han spiller hele albumet live med band. Tilsammen inneholder «Nebraska ‘82: Extended Version» 38 spor. Utgivelsen henger sammen med lanseringa av den biografiske filmen «Deliver Me From Nowhere» (norsk premiere denne helgen) med historien bak albumet.
I et essay forteller Erik Flannigan inngående om albumets tilblivelse. De musikalske referansene var ifølge ham «hvit gospel, tidlig folkemusikk fra Appalachia-distriktet i den østlige delen av USA og blues». Dessuten var Bruce inspirert av forfattere som James M. Cain, noir-filmen «The Night of the Hunter» og «Badlands».
«Nebraska» skal være akustisk, ingen ting kan rokke ved det. Bruce prøvde å spille inn noen av dem med et nedstrippet The E Street Band, men de kunne ikke erstatte de enkle lo-fi-originalene spilt inn på soverommet hans i New Jersey med bare en tekniker til stede. Denne måten å spille inn på var inspirert av de tidlige innspillingene til bluespionerene Robert Johnson og John Lee Hooker. Han sang for og til seg sjøl, og visste ikke om noen andre ville høre låtene. Det er likevel interessant å høre de elektriske versjonene, forsiktig instrumentert, fra 1982. Det er jo også sånn vi har hørt noen av låtene, som «Johnny ‘99» og «Atlantic City», live.
Blant sangene som ble spilt inn samtidig som demoene til «Nebraska» er «Born In The U.S.A.», som to år seinere kom på albumet med samme tittel. Flotte «Losin’ Kind» holdt på å bli med, ifølge Bruce, og han mener han hadde fått den til som han ville om han hadde skrevet den nå. «A Gun In Every Home» er en glimrende låt som endelig slippes «løs». Noen av låtene vi får høre i demoformat kan jeg skjønne ikke ble med, som «Child Bride», «On The Prowl» og «Pink Cadillac». Sistnevnte dukket opp seinere i en bedre bandversjon på «Tracks» (1989). Andre, som «Child Bride», ble til «Working on the Highway» og ble i likhet med «Downbound Train» med på oppfølgeren «Born in the U.S.A.». Er du fan av «Nebraska»-Bruce er dette selvfølgelig et «must have», andre får nok mer ut av mange andre av platene til Bruce.
ERIK FLAA: «What is Not»
Tjue år etter at han kom på fjerdeplass i «Idol» og 17 år etter albumdebuten «Still That Bird Is Singing» er Erik Flaa tilbake med elleve låter i en sjanger som gjerne kalles rock noir. Han har fokusert på en karriere utenfor musikken, men jeg kan tenke meg at han har brukt en del tid på denne oppfølgeren også! To av singlene er anbefalt av den spanske utgaven av magasinet The Rolling Stone, og en blogger i Portland, USA mener singelen «The Fence» er «sensasjonell». Jeg støtter entusiasmen! Man kan jo bli nysgjerrig av sånt.
Flaa har altså vært borte lenge, men har åpenbart noe i bransjen å gjøre. I ryggen har han – som for 17 år siden – Georg Buljo, en dreven produsent/mikser/gitarist som har jobbet og spilt med blant andre Mari Boine, Niko Valkeapää og Lars Bremnes. Blant inspirasjonskildene Flaa oppgir er Low, Thom Yorke, Sufjan Stevens, Wilco, PJ Harvey og Nick Cave. Jeg føler at han har en del til felles med den norgesbosatte amerikaneren Luke Elliot også.
«What is Not» er et tilsynelatende stillfarent og melankolsk album, men det lurer noe i bakgrunnen. Hør bare nevnte «The Fence», «Fiesta For My Failure» og tittellåten, som røsker tak i deg med hissige gitarer og, på førstnevnte og ytterligere en låt, supplert med saksofon ved den anerkjente jazzmusikeren Tore Brunborg. Øvrige musikere er Helge Harstad (bass), Christian Svensson (trommer) og Per Willy Aaserud (trompet/synth) samt Buljo og Flaa (begge på diverse instrumenter og programmering). Tekstene tar for seg temaer som identitet, isolasjon, tilfeldighet versus skjebne og søken etter mening i en kompleks verden.
Albumet er spilt inn i Atlantis Studio i Stockholm. Og – hele prosjektet er meget nøye gjennomtenkt. Albumcoveret og flere av låtene er for eksempel illustrert av den svenske fotografen Joakim Möller. Stor fotokunst også!
RURAL TAPES: «Oneiric»
Oneiric er en drømmeliknende tilstand, og akkurat sånn høres musikken til Arne Kjelsrud Mathisen, mannen bak Rural Tapes, ut. Det er et enmannsprosjekt, men ikke uten god hjelp fra musikervenner.
Mathisen hadde gitt ut fem album før «Oneiric» så dagens lys i slutten av september, utgitt på den britiske labelen Clay Pipe Music. Albumet er like strålende i oktober – og kan simpelthen ikke forbigås. Det meste av albumet er instrumentalt, men her er også to spor med vokal – i tillegg til et spor med et samplet opptak av en gammel kar som forteller om gamle dager over musikk. Mathisen samler på gamle båndspillere og kommer ofte over gamle opptak som han kan finne på å benytte.
Det ene vokalsporet er en av årets fineste og mykeste poplåter, intet mindre. Gary Olson fra newoyrkbandet The Ladybug Transistor synger på «Lingering Souls». Teksten er også hans. Olson har tidligere samarbeidet med Ole Johannes Åleskjær fra bandet The Loch Ness Mouse.
Mathisen har arrangert, produsert og mikset i tillegg til at han spiller mange av instrumentene sjøl – fra diverse tangentinsrumenter til trommer, perkusjon, gitarer, trombone, tuba, vocoder og lydopptak. Andre gjester bidrar på fele, fløyter, bass m.m. Britiske Alexis Taylor synger på «Retire The Fool» og Øystein Braut kan høres på gitar på tre og pedal steel på ett spor. Ikke nøl med å sjekke ut dette fantastiske albumet med atmosfærisk, drømmende, filmatisk, meditativ og akkurat passe eksperimentell musikk som får fram de gode følelsene.
GOOD TIME CHARLIE: «Boomin’»
30 år etter albumdebuten «Coming Down With The Blues» er det nettopp det Good Time Charlie fra Førde og Bergen gjør. Fortsatt. «Boomin’» er første «voksenalbum» på åtte år, etter to barneplater (av til sammen fire) på dialekt.
Jeg kan forsikre om at alt er som det skal være med bandet. En lang rekke musikere har vært innom, deriblant radiomann og forfatter Bård Ose (på trommer i starten), men vokalist Arle Hjelmeland har vært der hele tida. Gitarist Steinar Karlsen har vært med nest lengst, fra 2003, og har produsert «Boomin’» sammen med pianist/keyboardist (og av og til vokalist) Johnny Augland. Det swinger så til de grader at det er vanskelig å trekke fram favoritter blant de ti stort sett temposterke låtene, men jeg prøver meg med New Orleans-influerte «Red Hot Lovin’ Stew», «Underdog», tittellåten,«A Mule’s Still Kicking In Your Stall» og avsluttende «Handyman».
WALYLON JENNINGS: «Songbird»
Waylon Jennings ga ut sitt siste album i 1998, med en av sine fineste sanger. «Just Watch Your Mama and Me» er en søt kjærlighetserklæring til kona Jessi Colter Young. Waylon døde i 2002, og to år seinere kom sønnen Shooter over mange uutgitte opptak med faren. I 2008 begynte han å digitalisere noen av sangene, men han hadde ikke tid til å dykke ned i materien før i fjor sommer.
Det viste seg at det dreide seg om flere hundre sanger med Waylon og bandet The Waylors fra 1973 til 1984. Ti av sangene er «renset» og samlet på albumet som har fått navnet etter Christine McVies sang «Songbird». Med ett unntak består albumet av coverlåter av blant andre J.J. Cale, Johnny Cash, Jesse Winchester og Hank Williams Jr. Ikke noe sensasjonelt, dette, men det er interessant at Waylon etterlot seg så mye materiale som er helt på høyden av andre ting han har gjort.
EMMERHOFF & THE MELANCHOLY BABIES: «The Dying of the Light»
Bergensgruppa Emmerhoff & The Melancholy Babies gir ikke ut plater i «utrengsmål». De to siste utgivelsene er kommet med sju års mellomrom. Og – det er flere av dem enn du kanskje vil tro. Bandet albumdebuterte så langt tilbake som i 1999, og «The Dying of the Light» er deres sjuende studioalbum. Bare de to siste er så vidt jeg kan se tilgjengelige på strømming – før denne. Neste år feirer de 30 år som band.
Med Gunnar Emmerhoff i front som vokalist og gitarist framstår bandet som ganske mørkt, dystert og rått. Rock noir. Albumtittelen er hentet fra Dylan Thomas’ ikoniske dikt, og bandets motto kan kort beskrives slik: «Døden kommer, men inntil da skal vi skape musikk og dyrke livet». Livets skumring omfavnes, men kampånden og motstanden mot det ugjendrivelige og uunngåelige lever også. Bandets egen Iver Sandøy (trommer) og Jørgen Træen har produsert.
Med tre gitarister i tillegg til bass og trommer blir det mye lyd. Bandet er tro mot signatursoundet, følger fint opp tidligere bravader og kan rolig ta fatt på de neste ti åra.
SŪN BYRD: «In Paradiso»
Musikken til Sūn Byrd er like unorsk som navnet. Oslobandet har medlemmer fra band som Fieh og Tigerstate, og musikken er sterkt inspirert av amerikansk og britisk soul fra 60- og 70-tallet. Liker du Leon Bridges, Sharon Jones and The Dap-Kings og gode, gamle Curtis Mayfield og Marvin Gaye, liker du nok også Sūn Byrd. Bandet har allerede fått en del oppmerksomhet i utlandet, og planlegger tur til South By Southwest i Austin, Texas, i mars neste år.
Sju medlemmer sørger for kvalifisert vellyd, med blås som et sentralt element ved siden av Johan Hellands vokal. Den ga dem en Spellemann-nominasjon på første forsøk for fjorårets sjøltitulerte debutalbum. Sist høst spilte de inn hele to nye album i Norge og Italia. «In Paradiso» er det første.
Ingen skal beskylde dem for å bråke, tvert imot er dette myke toner fra spor en til elleve, med mer opptempo-pregete «I’ll Be Coming At You», «Dance in the Sūn» og den jazzinspirerte instrumentalen «Warm Sūn» som mine favoritter.
Torsdag 6. november spiller de på Vill vill vest-festivalen i Bergen.
TOR EINAR BEKKEN: «October»
Tor Einar Bekken, ofte presentert som Dr. Bekken, er en av Norges mest produktive plateartister. Han har hovedfag i musikk med en avhandling om pianotradisjon i New Orleans, og det preger på mange måter spillestilen hans.
Bekken er dessuten mer allsidig musikalsk enn man kanskje skulle tro, sist sett som medlem av Arne Skage & The Procrastinators under Dark Season Blues på Svalbard sist helg. Han er dessuten uhyre produktiv. I fjor ble det seks plater, med piano, gitar eller melodica, men i år er det «bare» to før «October» – med improvisasjoner på piano: Tre låter på ca seks, ti og femten minutter, henholdsvis «Ode to my Loved Ones», «Spiritual» og «October».
Hvis du er en person som kan stresse ned til musikk, kan jeg anbefale disse tre pianostykkene på det varmeste. Dessuten er det en oppvisning i kombinasjonen lek og presisjon. Dette er tvers igjennom god stemning og nydelige, «velfunderte improvisasjoner» formidlet av en av våre fremste utøvere på piano i spennet mellom blues og jazz.
TANITA TIKARAM: «Liar (Love Isn’t a Right)»
Hadde du også glemt Tanita Tikaram, som ga oss debutalbumet «Ancient Heart» med «Good Tradition» og «Twist In My Sobrietry» i 1988? Den tyskfødte artisten med asiatisk opphav som flyttet til England i tenåra var 18 år da hun ga det ut. Hun har gitt ut album med litt ujevne mellomrom, gjerne med lange platepauser. Jeg har vært svak for Tanita, og husker at jeg anmeldte hennes sjette album «Cappuccino Songs» til en femmer ti år etter debuten. Hun overrasket meg positivt. Nå er det gått ni år siden forrige album med nye låter, «Closer to the People».
«Liar (Love Isn’t a Right)» lanseres som en oppfølger til debuten, 37 år etter. Det er skåret over samme lest som tidligere album. Som vanlig er det behagelige og lettlikte låter. Det er vel ingen av dem som utmerker seg spesielt, men likevel liker jeg å høre på den nå 56 år gamle artisten. Hun har skrevet låtene og hun spiller piano og akustisk gitar. Cello og fele har en viktig plass i lydbildet. Tanita får nok ingen nye hits her, men hun skal ha for stayerevnen!
SILVER LINING: «Four Little Songs» (ep)
Sånn skal coverlåter gjøres, med respekt og eget avtrykk! Silver Lining har valgt fire vakre låter til sin ep som enkelt og greit har fått tittelen «Four Little Songs». To av dem er signert en stor helt for bandet, Gillian Welch, det vil si «Make Me A Pallet On Your Floor» er opprinnelig en eldgammel tradisjonell jazz/blues/folk-standard. Silver Linings versjon er inspirert av Welch sin versjon fra 2003.
«Right Back At You» var en av fjorårets store låter med Waxahatchee og MJ Lenderman, her i en flott tapning, og Jason Isbells «If We Were Vampires» fra 2017 er og blir en kanonlåt – også her i Silver Linings versjon med Live Miranda Solberg og Stine Andreassen på vokal og Bjørnar Ekse Brandseth på en «hissig» dobro. Bandet har en tredje glimrende stemme i Halvor Falck Johansen, som har hovedvokalen på «Make Me A Pallet On Your Floor». Brandseth finsnekrer med sin steel-gitar. Bandet har produsert sjøl sammen med Øyvind Blomstrøm. Finere blir ikke coverlåter!
Av Øyvind Rønning