I dag slipper Blur albumet «The Magic Whip». Det er deres første studioplate på tolv år, og comebacket skjer 20 år etter at britpopen herjet som verst. Leffe traff både Blur, Oasis og de andre ledende britpoperne, og mimrer her rundt noen av møtene.
Britpopen var det siste store som rockens England har gitt oss. For selv om britene også siden den gang har fostret noen gode band, har musikkøya aldri vært i nærheten av den bredden og styrken britpopen viste på 1990-tallet. De satte tonen internasjonalt, og var du stor i England var du stor også i andre markeder. I dag spiller britene en mye mer beskjeden rolle på den globale pop/rockarena.
Det er heller ikke noe sjangerbegrep de siste 20 årene som i den grad oppleves som så tids- og stedsbestemt som nettopp britpop. For tonangivende band som Oasis, Suede, Blur, Supergrass og Pulp kunne ha sine klare forskjeller og sin egen sound, men det var likevel mer som bandt dem sammen enn som skilte dem ad.
De hentet alle næring fra erkebritisk musikktradisjon. De var gitarorienterte. De dyrket den melodiøse åren og kombinerte popens lettbeinte allsangflørt med rockens litt skarpere og mer rufsete kanter. Og ikke minst: Du kunne høre påvirkningen fra britiske 60- og 70-talls ikoner som Beatles, Kinks, litt 70-talls glam og The Jam, men med en ubeskjeden og ungdommelig oppkjeftighet som ga dem identitet og definerte 1990-tallet som deres eget. Britpopen skrev det siste kapitlet av rockens «rule Britannia».
I løpet av noen få år traff jeg samtlige fem nevnte band, og fikk se og oppleve ung livstrøtthet, superarrogante verdensmestere, drita musikere samt stjerner som ga faen i avtaler. Jeg fikk oppleve britpop. Og gjenopplever det her.
Suede
Første gang jeg traff Suede var da de første gang var i Oslo vinteren 1993. De hadde akkurat gitt ut sitt debutalbum, fått glimrende kritikker og var det hotteste du kunne tenke deg. Kanskje skulle man også trodd at de av den grunn utstrålte entusiasme?
Kanskje. Men sånn var det ikke. Tvertimot. For da jeg traff bandet på Grand Hotel framsto de som prototypen på snørrhovne ungdommer som er blitt blendet av egen suksess. Tilgjort uinteresserte, demonstrativt livstrøtte og superarrogante. De var så høye på egen suksess som bare oppkomlinger som har kommet for kjapt til det kan være.
Det hører med til historien at jeg har truffet Brett Anderson & Co et par ganger til seinere, og da har de heldigvis på langt nær vært like livstrøtte som den første gangen. Selv om siste møtet med dem, på Roskilde-festivalen i 1999, også ble litt spesielt. Da møttes vi backstage, mens noen lurvete rockere dundret løs på Orange Scene bare noen meter unna. Så høyt at jeg knapt hørte hva Brett Anderson sa og etter beste evne måtte gjette hva han sa. Tror ikke det intervjuet er blitt mitt mest presise, for å si det slik.
Les også: Suede – Blaserte stjerneskudd (arkivintervju fra 1993)
Supergrass
Backstage på Roskilde-festivalen var også stedet jeg i 1997 traff Supergrass. Avtalen var sånn ca midt på dagen, men når de kommer legger jeg merke til at Gaz Coombes og Mickey Quinn synes å støtte opp tredjemann mellom seg. Danny Goffey var åpenbart full. Eller dopa. Eller begge deler.
Været er strålende, så vi velger å ta praten i det grønne, sittende på gresset. Det vil si, det gjelder Coombes og Quinn. For Goffey sover seg gjennom intervjuet. Bare ved et par anledninger leer han litt på øyelokket, prøver å orientere seg og sier et spakt «unnskyld» før han ruller eller krabber et par meter vekk fra oss. Til et lite buskas, hvor han brekker seg og kaster opp. Før han ruller tilbake og fortsetter å sove.
Les også: Supergrass – Spiren til noe stort? (arkivintervju fra 1995)
Oasis
Øl hadde også Liam og Noel Gallagher i hånda, da jeg sammen med venn og kollega Ole Jacob Hoel traff Oasis i 1995. Vi er fortsatt i Roskilde, og det er fortsatt en fin sommerdag som fristet til å sitte ute.
Men i motsetning til Supergrass-trommisen var det intet sløvt ved Gallagher-brødrene eller de to andre i bandet. De sprudlet over av entusiasme, krydret sine mange «fuckin’ fucks» med herlig og respektløs arroganse overfor alt og alle. Unntatt seg selv. For der var de klare. Selv om de bare hadde debutalbumet «Definitely Maybe» å vise til, sto deres skjebne skrevet i stjernene. De var stjerner.
Og megastjernestatusen var bare rett rundt hjørnet. De var nemlig ferdig med sitt nye album, og det kom til å revolusjonere rocken, forsikret Gallagher-brødrene og trakk sammenlikninger til Beatles: Det Liverpool-gjengen hadde trengt fire år og sju album på – å komme fra «Love Me Do» til mesterverket «Revolver» – hadde Oasis klart på ett år og ett album.
Det var selvsagt «(What’s the Story) Morning Glory»-albumet Oasis-gutta snakket om. Plata ble gitt ut tre måneder etter at vi traff bandet, og sånn i ettertid kan vi vel konstatere at Liam ikke bare snakket «fuckin’ bullshit». «Morning Glory» er det udiskutable mesterverket i Oasis-katalogen.
Les også: Oasis – Villblomst i rockeørken (arkivintervju fra 1995)
Blur
Siden den nye plata til Blur er utgangspunktet for denne saken, hadde det vært veldig fint med en spesiell Blur-historie å fortelle. Men det har jeg ikke, med mindre det at jeg omtrent ikke har noen minner fra intervjuet med Damon Albarn i 1997 kvalifisierer til betegnelsen «spesielt»?
For her er jeg altså på veldig tynn is. Har notater som bekrefter intervjuet, men de forteller ingenting om hvor det fant sted. Mener å huske at vi satt på et hotellrom og at Albarn virket rolig og sympatisk, men tror ikke det var i Oslo. Og var det ikke i Oslo, er jeg ganske sikker på at det må ha vært i London. Men bortsett fra «Albarn i et rom» klarer jeg ikke å framkalle noen andre bilder fra intervjuet, så jeg kan ta feil på det med London?
Les også: Blur – Nye toner skaper glør (arkivintervju fra 1997)
Pulp
Drøye året før møtet med Albarn hadde jeg avtale med Jarvis Cocker i Pulp. Men jeg gadd ikke intervjue ham. Eller rettere sagt, jeg gadd ikke vente på ham.
For da klokka slo avtaletid litt utpå fredagsettermiddagen, var det bare en fra plateselskapet der. Ingen Jarvis Cocker. Og ingen visste hvor han var. Jeg smurte meg med litt tålmodighet og brukte ventetida til å småpludre med representanten fra plateselskapet, men da 20 minutter hadde passert uten nye opplysninger om Cocker begynte jeg å miste tålmodigheten. Og etter nye 20 minutter uten skymten av Cocker fikk jeg nok. Og gikk.
Tilfeldigvis var Jarvis Cocker tilbake i Oslo bare få måneder seinere, og jeg ga ham en ny sjanse. Men gjorde samtidig klart for plateselskapet at ble det mer enn ti minutter å vente ville jeg gå!
Jeg trengte ikke å bekymre meg. Denne gangen kom Jarvis Cocker på minuttet, og viste fram sin mest ydmyke side. Om og om igjen ba han så veldig fantastisk utrolig mye om unnskyldning for at han hadde rotet med tida og gått seg Oslo-vill forrige gang. Og så hyggelig som han var, var det lett å tilgi ham.
Les også: Jarvis Cocker – Flau Pulp-stjerne (arkivintervju fra 1996)
Av Leif Gjerstad
One thought on “Minner fra britpop-tida”