Oslo: Selv Madrugadas mørkeste og råeste album hadde for trange rammer for enkelte sanger. Men på My Midnight Creeps’ andre album kommer de til sin rett.
– Musikk er livet mitt. Jeg elsker å stå på scenen, så jeg har ikke behov for pause. Det er viktig å ikke lene seg tilbake, men hele tida være på vei, fastslår Robert Burås med et smil. Mandag er My Midnight Creeps’ andre album «Histamin» i butikkene, og lørdag står bandet på scenen i Samfundet.
– Vi tar en liten runde nå før påske, men følger opp med flere konserter til våren. Og ikke minst til sommeren, hvor blant annet Hove-, Øya- og Down On The Farm-festivalene står på programmet, tilføyer Madrugada-gitaristen.
– Som et foto
Sammen med My Midnight Creeps andre gitarist, Alex Kloster-Jensen, har Robert akkurat spist og drukket på Lorry i Oslo når Adresseavisen treffer tokløveret. Og selvsagt er de strålende fornøyd med den nye MMC-plata.
– Selvsagt! Det er man alltid når man lager en plate. Den føles alltid som den beste man har gjort, for ellers hadde det ikke vært noen vits i å lage den. Men samtidig trenger man litt tid og distanse til den, før man kan se den ordentlig, kommenterer Alex nøkternt mens Robert tilføyer:
– En plate er som et foto, noe som viser hvordan man var på et bestemt tidspunkt.
Lar andre svare
Hvordan My Midnight Creeps er på dette tidspunktet, unnlater de å svare på. Utenforstående har likevel allerede karakterisert My Midnight Creeps «Histamin»-album som rått, mørkt og brutalt.
– Det høres bra ut, for jeg har stor motvilje mot glede i musikken. Det blir så lett påtatt, hevder Alex, også kjent fra Ricochets.
– Men vi har tatt pause på ubestemt tid. Så jeg aner ingenting om framtida for Ricochets, og for tida jobber jeg med et eget soloalbum, sier Alex.
Skriver først, tenker etterpå
Selv om også Alex skriver låter, er samtlige på My Midnight Creeps-albumet levert av Robert Burås – eller Bobby Cagehill som han kaller seg på MMC-coveret.
– Når jeg skriver så bare skriver jeg, uten å tenke på hvilket band jeg skriver for. Derfor er noen låter helt klart Madrugada-låter, mens andre kler MMC bedre. Og noen kan funke for begge, forteller Robert og trekker fram det nesten ni minutter lange sistekuttet på «Histamin», «I’ll Let The Light Shine On You» som eksempel.
– Den ble skrevet til «Grit», Madrugadas råeste og mest punka album. Vi fikk den ikke til å funke den gang, og lot den ligge til MMC ga den nytt liv. Og nå sitter den som den skal, fastslår Robert som i MMC ikke bare spiller gitar. I tillegg er han bandets vokalist.
– For noen år siden hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme til å synge, det var ikke meg. Men etter hvert fikk jeg så mye på hjertet at det tvang seg fram. Til å begynne med var det uvant, men nå føles veldig bra, selv om det er mer krevende enn bare å konse på gitaren, sier Robert.
Av Leif Gjerstad
Les også: Leffe, Robert og Roskilde
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 6. mars 2007)
