(intervjuet ble først publisert i 1981)
Oslo: Motörhead tror verken på politikk eller religion. Og tydeligvis Ikke søvn heller. Nylig gikk bandet til topps på salgslistene med sin ferske live-LP «No Sleep ‘Til Hammersmith».
Som tittelen kan antyde, har ikke Motörhead særlig til overs for det sofistikerte og forfinete. Nei, bandet har nok større sans for det råe og upolerte, og har utpekt seg som heavymetalens kanskje aller mest kompromissløse gruppe.
Og bare et raskt blikk på bassist/vokalist Lemmy, som sammen med Philty Animal Taylor (trommer) og Fast Eddie Clarke (gitar) utgjør denne krafttrioen, forsterker det kompromissløse inntrykket. Med «Born To Lose», Live To Win» tatovert på ene armen og et utseende som vel er alt annet enn billedskjønt er Lemmy ikke akkurat prototypen på «svigermors drøm».
Fornøyd rocker
Men det ytre kan bedra. I hvert fall var Lemmy svært så jovial og vennlig da vi traff Motörhead.
– Og hvorfor skulle jeg ikke være fornøyd? For meg er hardrock en livsstil, og den eneste form for livsstil jeg kan tenke meg. Og når jeg er så heldig at folk betaler for å se meg gjøre det jeg liker best, ja, da kan jeg vel ikke klage? spør Lemmy.
– Hva er det som gjør livvstilen som hardrocker så attraktivt?
– Jenter og øl, kommer svaret kjapt fra Lemmy, samtidig som han storsmilende dytter meg i siden med albuen og tilføyer et «du skjønner hva jeg mener?».
– Livet i Motörhead betyr heftig turnering og mye blodslit. Et hardt, men spennende liv. Mange musikere beklager seg over det slitsomme turnélivet og lengter bare hjem. Men ikke jeg! Jeg ønsker ingen pause, jeg ønsker ikke å dra hjem. Å være hjemme er kjedelig!
Mannssjåvinistisk? Jeg?
– For å komme tilbake til det med «jenter og øl». Hardrocken er ofte blitt kritisert for å være sexistisk, for å være kvinneundertrykkende og mannssjåvinistisk?
– Manssjåvinistisk? Jeg? Motörhead? Lemmy ser undrende på meg før han svarer:
– Du finner ikke noe manssjåvinistisk verken i meg eller i gruppas tekster. Vi trenger ikke den slags, det overlater vi til alle posørene i rocken som sliter med mindreverdighetskompleks.
– Hva er så årsaken til at hardrock – med unntak for Girlschool – så å si har vært kjemisk fri for kvinnelige utøvere?
– Nei, det må vel være fordi jentene aldri har vært villige til å jobbe tilstrekkelig hardt, mener Lemmy. Og dulter meg med albuen igjen, mens han kameratslig sier «du veit, damer og sånn».
Glad han ble sparket
Tidligere spilte Lemmy i den psykedeliske hardrockgruppa Hawkwind. Derfra fikk han imidlertid i 1975 sparken, og Lemmy startet i stedet Motörhead.
– Å få sparken er det beste som har hendt meg! Riktignok var den første tida litt tøff. Heavy metal var ikke «in», og like etter ble media bare interessert i pønk. Men heavy metal var aldri – som mange synes å tro – død, og når pønkhysteriet la seg, kom hardrocken fram i dagslyset igjen. Mange av våre tilhengere er for øvrig ex-pønkere som ble desillusjonert over pønkmusikkens utvikling, hevder Lemmy.
– I pønkmusikken lå det et sosialt engasjement, en slags politisk ideologi?
– Ja, men slikt tull har jeg ikke noen tro på. Motörhead er helt upolitiske. Det politikk handler om er å lure hverandre, og det vil jeg ikke være med på. Jeg er bare en helt vanlig mann med enkel smak, og jeg bryr meg ikke om hva andre mener, tenker eller gjør. Derfor hater jeg politikk. Samt heroin og religion. Da er det noe helt annet med damer!
Slår Lemmy fast og gir meg nok et vennligsinnet dytt i siden.
Av Leif Gjerstad
Les også: Leffe, Lemmy og damene
(intervjuet ble opprinnelig publisert i Dagbladet august 1981)
