(Intervju første gang publisert februar 1986)
Den siste uka har John Mayall’s Bluesbreakers turnert i Norge og for alvor vist at den nå 52-årige engelske blueslegenden er still going strong. For konserten vi overvar i Oslo viste at han med denne utgaven av Bluesbreakers etter noen års musikalsk ørkenvandring har funnet tilbake til det han gjør best – og bedre enn de aller fleste andre: hard Chicago-basert blues.
Da vi traff John Mayall like før konserten var han da heller ikke snauere enn at han karakteriserte dagens Bluesbreakers som sitt beste noensinne. Og det enda den meget sympatiske Mayall i løpet av sin over 20-årige karriere har hatt folk som Eric Clapton, Peter Green, John McVie (begge seinere Fleetwood Mac) og Mick Taylor (Rolling Stones) i sine rekker.
– Jeg har gode minner fra alle mine band, og i et historisk perspektiv er det nok mest riktig å si at mine band og plater fra 60-åra er de viktigste. Ikke på grunn av det musikalske, for som musikere er vi langt bedre i dag, men på grunn av den pioneråndensom hersket og den status som mange av gruppemedlemmene i 60-åras Bluesbreakers seinere har fått.
Vokste opp med blues
John Mayall vokste opp med blues, og har bortsett fra noen år på 70-tallet med jazz- og funkeksperimenter vært tro mot sine røtter.
– Blues er min musikk, og det fine med blues som musikkform er bl.a. at den er tidløs. Og etter noen år med jazz og funk er jeg ferdig med mine musikalske sidesprang. Jeg vendte tilbake til mine røtter i 1982 med en gjenforeningsturné med John McVie og Mick Taylor, og kort tid etter startet jeg den nåværende utgaven av Biluesbreakers, forteller Mayall, som betrakter alle sine band som like viktige brikker i utformingen av hans musikalske språk.
– Men det kan være vanskelig å finne et band som fungerer. Dels fordi det ikke fins altfor mange virkelig gode bluesmusikere, for blues kan ikke læres, den må føles. Og dels fordi de personlige egenskapene til musikerne er vel så viktige som de musikalske. Er medlemmene menneskelig sett i utakt med hverandre får dette uunngåelig negativ innvirkning på musikken, hevder Mayall, som trass i sin legendariske status aldri har tjent altfor mye på sin musikk.
Uten platekontrakt
Storparten av 80-åra har han til og med gått uten platekontrakt.
– Blues er jo ikke akkurat den type musikk som selger best, og de økonomisk vanskelige tidene for platebransjen i begynnelsen av 80-åra rammet framfor alt ikke-kommersielle stilarter, forklarer Mayall, som alt i alt har nærmere 40 LPer bak seg. Den siste, «Behind The Iron Curtain», kom nylig og er liveopptak fra en utendørskonsert i Ungarn i fjor sommer.
– Vi hadde egentlig ingen planer om å gi ut en plate fra vår Øst-Europa turné, men de ungarske arrangørene tapet en av konsertene på et ikke alt for avansert utstyr. Lydkvaliteten er av den grunn ikke altfor god, men musikalsk stemte det så godt at vi og vårt nye plateselskap likevel ønsket å gi det ut på plate.
Mye ugjort
Spillingene i Norge inngår i en Europa-turné med 31 konserter på 29 dager! Etter så mange år på veien, blir han da aldri lei av å turnere? spør vi ham. Og får et kontant nei til svar.
– Jeg liker dette livet. Å turnere ca halvparten av året er en fin avveksling til mitt rolige hjemmeliv i utkanten av Los Angeles. Jeg har definitivt ingen planer eller ønsker om å trekke meg tilbake. Verken som plate- eller sceneartist. Det er jo nå det begynner, flirer han og avslutter:
– Med et nytt Bluesbreakers og en ny generasjon som ikke kjenner meg har jeg mye ugjort.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i flere aviser februar 1986. Denne versjonen er hentet fra Telemark Arbeiderblad 15. februar 1986)