Da Muse avsluttet Roskilde-konserten torsdag med «Knights of Cydonia» ble jeg minnet på om spørsmålet jeg aldri stilte. Og er virkelig Florence den samme dama som jeg traff for noen år siden?
Torsdagens headlinere på Roskilde-festivalen var først Florence + the Machine og seinere på kvelden Muse.
Sistnevnte var akkurat så mektig og pompøs som fansen ønsket og de ikke-frelste fryktet. Mens Florence Welch imponerte med sin kraftige stemme og voldsom positiv og utadvendt energi. Et show som fikk fansen til å juble, synge og hoppe og i bakkant stråle av glede over det Florence hadde gitt dem.
Uten utstråling
Det fikk meg til å minnes da jeg traff Florence Welch i 2009, noen få måneder etter at Florence + the Machine hadde gitt ut sitt første album «Lungs». Da var hun 22 år og virket alt annet enn sikker på seg selv og utstrålinga var null. Hun var på ingen måter negativ, men virket som en liten grå og anonym mus. Ei alminnelig blek London-jente med stor stemme, men svært lite stjernepotensial.
Tenkte jeg. Og fikk så feil som det går an å få. For Florence Welch anno 2015 utstråler en kraft og naturlig stjerneglans som få er forunt. Hun er sexy uten å spille på sex og hun eier hele den store scenen som bare store stjerner gjør. Og hun kommuniserer bedre med fansen enn de fleste andre.
Hun har åpenbart blitt både mer moden og tryggere på seg selv siden den gangen jeg traff henne. Og på en måte jeg aldri kunne forutse.
Les også: Florence Welch – Englands nye stemme (arkivintervju fra 2009)
Møte med Muse
Også Muse-sjef Matt Bellamy traff jeg i begynnelsen av karrieren, da bandet første gang kom til Quart-festivalen sommeren 2000. Fra den gangen husker jeg ham som en reflekert, ambisiøs og hyggelig fyr.
Det sterkeste minnet jeg har av ham er likevel fra vårt siste møte, seks år seinere, i forkant av utgivelsen av fjerdealbumet «Black Hole Revelation». Det var på et tidspunkt hvor Pirate Bay herjet og platebransjen var som mest paranoid for lekkasjer, og siden Muse da var blitt store stjerner, ble den nye plata deres voktet som om det var kronjuveler.
Strengt bevoktet
Eneste muligheten til å høre plata før intervjuet med Bellamy var derfor i et tilstøtende rom, rett før jeg skulle treffe ham. Der fikk jeg høre «Black Hole Resolution» i sin helhet. Helt greit, men det var først da siste kutt begynte at jeg virkelig spisset ører. Innimellom all den andre lyden Bellamy & Co elsker å fråtse i, kom det i introen plutselig en strofe jeg gjenkjente fra min egen barndom. Fra 1962 og den gamle instrumentalklassikeren «Telstar» med det britiske bandet Tornadoes.
Hva i all verden gjorde den strofen på en Muse-plate??? Lurte jeg, klar for å spørre Matt Bellamy om akkurat dette.
Brenner inne
Under intervjuet brenner spørsmålet hele tiden på tunga, men samtidig føler jeg det som så nerdete og uinteressant for alle andre enn meg at jeg hele tida prioriterer andre, mer relevante spørsmål. Det ender med at hele den tilmålte timen gått og vi takker hverandre for samtalen og skiller lag. Uten at jeg fikk stilt det ene spørsmålet jeg virkelig lurte på.
Litt ergerlig, kanskje. Men tross alt helt greit, så lite relevant spørsmålet var, konkluderte jeg. Helt til jeg et par måneder seinere leser et større intervju med Muse i et britisk blad, og ser spørsmålet mitt brettet ut der. Det viser seg nemlig at Matt Bellamys far (George Bellamy) var rytmegitarist i Tornados og med på den store «Telstar»-hiten!
Hyllest til faren
I intervjuet framgår også at Tornados aldri fikk særlig glede av Telstar-suksessen. Låten toppet både engelske og amerikanske hitlister, men da de var som mest etterspurt måtte de kuske England rundt i en sliten gammel van for å oppfylle noen råtne kontrakter.
At «Telstar» bare var den andre britiske låten noensinne som gikk til topps i USA og at bandet fikk lukrative tilbud fra over there hjalp lite. «Slavekontrakten» som bandt dem til landeveien i England umuliggjorde den store satsingen i USA, og frustrerte over skjebnen gikk Tornados kort tid etter i oppløsning.
Den lille Telstar-strofen hadde Matt Bellamy derfor lagt inn for å hedre faren, som hadde inspirert unge Matt til selv å begynne å spille. Og ti år etter slutter altså bandet sitt festivalsett på Roskilde med akkurat den låten.
Kanskje det nerdete spørsmålet likevel kunne ha hatt interesse også for andre!
Hør: Far og sønn Bellamy – Tornados og Muse
Les også: Muse – Musikk og mystikk (arkivintervju fra 2006)
Av Leif Gjerstad
