Dronningmora ble irritert og BBC bannlyste «My Generation». Men de aller fleste elsket den fandenivoldske singelen til The Who, og i dag regnes den som en av tidenes store rockeklassikere. Denne uka er det 60 år siden den kom ut.
Kanskje vi bør begynne med å modifisere utsagnet over, for ikke å bli beskyldt for «fake news». Altså, dronningmoras sinne var ikke rettet mot «My Generation», men en bil Pete Townshend eide. Og selv om BBC bannlyste The Who-singelen da den kom, omgjorde de kort tid etter avgjørelsen.
Men selv uten «raseriet» fra samfunnsinstitusjonene er «My Generation» blitt stående som et slags symbol for 60-tallets ungdomsopprør, og når «tidenes beste låt» skal kåres finner du som regel «My Generation» oppe der et sted.
Så får det ikke hjelpe at singelen faktisk aldri nådde førsteplassen på de britiske hitlistene. Der måtte den ta til takke med to uker på andreplass i slutten av november 1965. The Seekers og «The Carnival Is Over» på toppen ble for sterk den gangen. I dag ser akkurat det bildet nokså annerledes ut.
Det store gjennombruddet
Da 1965 startet kunne The Who glede seg over sin aller første Top20-hit, «I Can´t Explain», og få måneder etter fulgte de fint opp med «Anyway, Anyhow, Anywhere». Ingen av disse var noe mer enn middels store hits, men bare noen måneder seinere fikk The Who sitt store gjennombrudd og kom på alles lepper med «My Generation».
Som sceneartister ble de tidlig beryktet for Pete Townshends visuelt tøffe vindmølleslag og bandets kompromissløse instrumentknusing. Det var som om deres ungdommelige aggresjon som fylte låten knuste alt som kom i dens vei, mens Roger Daltrey oppsummerte ungdommens forakt for den etablerte voksenverden med den legendariske tekststrofen «I hope I die before I get old». Underforstått, før han blir like innsnevret som den etablerte foreldregenerasjonen.
Dronningmora og overklassen
Ifølge Pete Townshends egen fortelling skal låten ha blitt til i sinne og ren frustrasjon over dronningmoras oppførsel mot Pete Townshend, etter at hun forlangte at hans fine bil skulle taues vekk. Biltypen, en Packard Hearse 1935-modell, ble vanligvis brukt som likbil, og under sine daglige kjøreturer gjennom fasjonable Belgravia hadde hun observert den parkerte bilen gjentatte ganger. Og siden likbilen minnet dronningmora om hennes avdøde mann, gjorde synet henne tung til sinns. For å holde savnet og sorgen på avstand forlangte hun bilen fjernet.
Det gjorde Pete Townshend så forbannet at han drevet av hevnlyst skrev låten på et tog sommeren 1965. Men før den fant sin vei inn i studio, der den ble innspilt 13. oktober, endret den litt form. Fra å være et personlig angrep på dronningmora ble den mer et oppgjør med datidas britiske overklasse. De Townshend møtte på gata I Belgravia, og som påfallende ofte viste sin synlige forakt for den langhårete, uflidde rockestjernen. «My Generation» fant sin vei ut fra Belgravia og endte som et symbol for ungdommelig generasjonsoppgjør med den teite foreldregenerasjonen og hele «the establishment».
Generasjonskonflikt
Enten man opplever «My Generation» som et personlig oppgjør eller som symbol for en hel genersjon, ligger frustrasjonen og irritasjonen over tingenes tilstand og vibrerer under den støyende overflaten. Det er en sang om identitetssøken og om å finne sin plass i verden. Og det er en sang der stedet man hører hjemme mest defineres av hvor man definitivt ikke passer inn. Den spiller på motsetningene mellom generasjoner.
Avgjørende for denne stemningen er Roger Daltreys vokal, der han nærmest spytter ut sin frustrasjon over hvordan han og hans jevnaldrende blir behandlet. Hans måte å stamme seg gjennom deler av teksten forsterker i tillegg den følelsesmessige desperasjonen. Mens det pågående åpningsriffet og Keith Moons bråkete trommer legger veien åpen for det første verset som aldri levner lytteren i tvil:
People try to put us d-d-down (Talkin’ ’bout my generation)/Just because we g-g-get around (Talkin’ ’bout my generation)/Things they do look awful c-c-cold (Talkin’ ’bout my generation)/ I hope I die before I get old (Talkin’ ’bout my generation)
Krenkende stamming
Også når det gjelder Daltreys stamming er det litt uklart hvor bevisst dette egentlig var. En versjon av historien forteller at dette var et bevisst grep for å skape den snerrende, intense stemningen som høyner temperaturen. Sikkert er i hvert fall at Roger Daltrey hadde stammet som barn, og derfor ikke hadde noen større problemer med å fikse det også i studio.
Kanskje han til og med klarte det for godt, dersom vi skal tro BBC. Da de bannlyste «My Generation» var det nemlig ikke på grunn av den aggressive teksten og linjen som med starten «why don’t you all f-f-f..» fikk mange til å vente på et obskønt «fuck off» heller enn det mer uskyldige «fade away» som faktisk kom.
Nei, det som opprørte BBC var at Daltreys stamming kunne oppfattes som krenkende og stigmatiserende av folk som faktisk stammet. Men da låten kjapt ble populær uten at noen stor klagemur hadde oppstått, omgjorde de sin beslutning og slapp «My Generation» til i eteren.
Der har den siden funnet et naturlig hjem på all verdens Classic Rock-stasjoner, slik The Who helt fram til farvelturneen tidligere i år har larmet seg gjennom den på scenen. Men en liten forandring med låten har de gjort. Da jeg for 18 år siden så The Who på Roskilde-festivalen byttet Roger Daltrey med et smil ut linjen «I hope I die before I get old» med den mer treffende «I hope I die before I get as old as you».
Av Leif Gjerstad
Se også: