Ti år etter at Édouard Louis første bok kom på norsk, avslutter han sin like kontroversielle som eksplosive familiesaga med «Kollaps». I helgen sto han på scenen i Det Norske Teatret og denne uka gjester den franske forfatteren Litteraturhuset i Oslo to ganger.
Først i kveld, når han sammen med sin svenske kollega Sara Stridsberg og med den svenske forfatteren Athena Farrokkhzad som ordstyrer skal samtale om «skriving, familie, tilgivelse og hengivelse». Og når han torsdag er tilbake samme sted, er det for å snakke om sin avsluttede familiesaga, med utgangspunkt i hans siste roman «Kollaps». Denne gang i samtale med Erlend Loe.
Elsket og hatet
«Du skal være rimelig følelsesmessig avstumpet for ikke å bli berørt av Édouard Louis og hans familiesaga i syv bind», skrev DNs anmelder Ellen Sofie Lauritzen da romanen «Kollaps» kom på norsk for et par uker siden. Men selv om Louis forfatterskap er lovprist av mange, finnes det også nok motstemmer. «Livløst om eget liv» skrev Bjørn Ivar Fyksen om «Kollaps» i Klassekampen, mens han beskyldte Édouard Louis for å «drive med selvsentrert boklig jåleri».
Og da den første Louis-boka, selvbiografiske «Farvel til Eddy Belleugueule», kom på norsk i 2015 avfeide Kjartan Fløgstad romanen som «klasserasistiske skildringar», og i debatten som siden fulgte har Fløgstad supplert sin kritikk med fraser som «skrivekunst som hyllar ekstrem individualisme» og er prega av «klasserasisme og dermed menneskeforakt».
Snudde
Kontroversene rundt Édouard Louis forfatterskap har vært mange, og jeg var lenge blant de kritiske. Det var noe med hans prosjekt som bød meg i mot, som gjorde at jeg ikke orket å lese ham. Og hyllesten til ham fra så mange endret ikke på noe. Det forsterket tvert i mot min mistro til den unge, franske forfatteren.
Men fordommene jeg hadde mot hans forfatterskap forsvant som dugg for sola straks jeg faktisk satt med den første Louis-boka i hånda. Så emosjonelt sterk og brutal oppvekstskildring er sjelden vare! Jeg har fortsatt til gode å lese et par av bøkene i familiesagaen, men de to siste, «Monique flykter» (om moras frigjørelse) og nå «Kollaps» (om broren og hans død), har holdt meg fengslet.
Derfor gleder jeg meg til kveldens seanse med Édouard Louis og Sara Stridsberg i Litteraturhuset i Oslo. Spesielt som også Stridsberg er en av de svenske forfatterne jeg har fulgt med glede og interesse fra jeg ble introdusert for hennes forfatterskap med boka «Drömfakulteten» i 2006 («Drømmefakultetet» på norsk, i 2008). Og da hennes siste roman «Farvel til Panic Beach» kom i fjor, var den blant de fem svenske bøkene jeg trakk fram i min oppsummering av det svenske bokåret 2024.
Æresgjest på Fosse-festivalen
Men for Édouard Louis inngår kveldens samtale i bare som en del av hans gjøren mens han er i Norge. Den franske forfatteren er i tillegg æresgjest ved Fosse-festivalen ved Det Norske Teatret, og i helgen sto på scenen som skuespiller for aller første gang, i stykket «Qui a tué mon père/Kven drap far min».
Som tittelen antyder er stykket basert på Louis roman «Hvem drepte faren min», og iscenesatt av den tyske regissøren Thomas Ostermeier. Siden premieren i Berlin i 2011 har stykket vært framført omlag 80 ganger rundt omkring. Men altså uten Louis selv på scenen, før seansen på Det Norske Teatret i helgen.
«Dette er et eksperiment for meg», uttalte Louis til Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås etter premieren på Det Norske fredag. Og ifølge Åmås var det et vellykket eksperiment, der Luois har «et fysisk og mentalt nærvær så sterkt og bredt at det virker som han har vært de halve livet».
Av Leif Gjerstad
Les også: Vellykket flukt (anmeldelse av «Monique flykter»)
Les også: Sara og Valerie (intervju fra 2008)