(intervju opprinnelig publisert mai 2012)
Oslo: Går det an å skrive en nådeløst sosialrealistisk roman som også rommer fabeldyr og glir over i det fantastiske? Det er hva Carl-Johan Vallgren har gjort i sin nye roman «Havmannen».
– Jeg ville skildre søskenkjærlighet i en mørk og brutal verden, hvor forakten for de svake ikke kjenner noen grenser. I tillegg ville jeg manipulere leserne med noe overnaturlig som skapte kontrast mellom det mørke og det lyse, samtidig som jeg for min egen del ville utforske om det var mulig å blande misery- med fantasysjangeren, forklarer den 47-årige svenske forfatteren om sin nye roman «Havmannen».
Tapernes kamp
I romanen møter vi søskenparet Nella og Robert, som vokser opp i et hjem som ikke er et hjem. Pappa er i fengsel og mamma sover når hun ikke er full. Kjøleskapet er tomt, mens gulvet er fullt av flasker og spy. Og på skolen blir Robert mobbeofferet, mens ingen av de voksne ser – eller vil se – hva som skjer. Det er 15-årige Nella som må ta ansvar og hjelpe sin lillebror, men som drives fra skanse til skanse til livet bokstavelig talt står på spill.
Men samtidig som den nådeløse brutaliteten bare blir verre og verre, begynner også mystiske ting å skje. Et fantastisk vesen fra havet endrer forutsetningene for alt, noe som også får avgjørende konsekvenser for Nella og Robert. Hvilke skal ikke vi røpe her.
Realistisk og fantastisk
– Det mest krevende med boka var å knytte det sosialrealistiske sammen med det fantastiske på en troverdig måte. Jeg ville beholde den realistiske tonen, samtidig som jeg ville at noe skulle skje som leseren ikke forventet, forteller forfatteren.
I tidligere bøker som «Kjærlighetens vidunderlige historie» og «Kunzelmann & Kunzelmann» har Vallgren vist at det ikke skorter på fantasi i hans forfattersinn.
Men idéen til «Havmannen» fikk han likevel fra det virkelige livet, basert på to ulike hendelser.
Søskenkjærlighet
Den første da hans toårige sønn fikk såpe i øynene, og hans kone rettet dusjen mot ham for å skylle. Den femårige storesøsteren misoppfattet situasjonen, og trodde mora med vilje plaget lillebroren. Hun kastet seg mot mora og klorte, i et forsøk på å redde sin lillebror.
– Det var fantastisk å se et slikt eksempel på søskenkjærlighet, hvor viljen til å kjempe er der, uansett hvor stor overmakten er og hvor håpløst det er. Dét ville jeg skrive om, forteller Vallgren og tar oss videre til den andre hendelsen.
Gamle skoleminner
– Jeg vokste opp i Falkenberg, på den svenske vestkysten. For litt siden var jeg i mittbarndomshjem for å hjelpe mine gamle foreldre som skulle flytte. Under ryddinga på loftet fant jeg gamle skolebøker, klær og andre ting fra oppveksten. Og minnene strømmet på. Om de vanskelige tenårene. Om de fattige og svake på skolen som ble hundset. Om skolen som «Fluenes herre». Om at den arven vi fortsatt har igjen fra nazismen er forakten for svakhet. Og viljen til å slå nedover. Dét ville jeg også skrive om.
Havet som fiksjon
Dermed hadde Vallgren den sosialrealistiske biten klar, men han ville ha mer. Og det fant han i havet, et par kilometer unna foreldrehjemmet. Fra et barndomsminne, da han sammen med sin far var nede ved kysten for å se på en hval som hadde strandet der – og som de lokale fiskerne krevde en krone for å se på.
– Da jeg nevnte historien for min far, kunne han ikke huske noe av det. Han mener det bare er noe jeg har fantasert. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvem av oss som har rett, men det viser hvordan havet kan skape fiksjon. Og som ramme for det fantastiske og unaturlige som jeg ville boka skulle romme, ble Havmannen født, sier Vallgren og tilføyer:
– Det viktigste formålet med Havmannen er likevel å spre litt lys, som en påminnelse om at uansett hvor tragisk tilværelsen kan synes, så finnes det alltid håp.
Lite research
Sammenliknet med hans tidligere bøker, er «Havmannen» sjangermessig veldig ulike. Det begrunner Vallgren dels med at han føler behov for å overraske seg selv når han skriver, og dels med at han ønsket å skrive en bok som ikke krevde særlig research.
– Min forrige bok, «Kunzelmann & Kunzelmann», om kunstforfalsking og homoseksuelles forhold i nazi-Tyskland, krevde veldig mye research. For å slippe det, brukte jeg i «Havmannen» mitt eget oppvekstmiljø som ramme. Alt her stemmer med virkeligheten, unntatt personene. De er oppdiktet, for det er ingen selvbiografisk roman.
Bare en drøm
Selv om mange trekker fram Vallgrens frodige fantasi og fortellerglede som en av hans fremste styrker, hevder han at han aldri var noen god historieforteller som ung.
– Jeg visste det ikke før jeg var 20, og nesten ut av intet bestemte meg for å skrive. Da var det som om slusene åpnet seg, og det var en herlig følelse, sier Vallgren og hevder at han før det aldri hadde tenkt på en framtid som forfatter.
– Alt jeg hadde var en drøm om frihet. Og slik føler jeg litt fortsatt. Å skrive er som å få lov til å dagdrømme, sier Carl-Johan Vallgren, som også har gitt ut flere CDer – og som ser flere likheter enn ulikheter mellom forfatter- og musikerlivet.
– For meg handler begge deler om å fortelle historier, og begge byr på mye frihet. Det eneste problemet med livet som forfatter og musiker er i grunn å håndtere den friheten man har, å lære seg hvilke historier man skal fortelle. For det fins jo så mange av dem der ute!
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert mai 2012 i ABC Nyheter)
