(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no som publiserte saken fredag 6. september. Bok365-anmeldelsen finner du her)
Gjennom portrettet av arbeiderklassegutten Trond og hans trøblete klassereise tegner Carl Frode Tiller et nyansert og fargerikt bilde av velferds-Norges utvikling det siste halve århundre.
Carl Frode Tiller «Arbeidarhjerte 1» (Aschehoug forlag, 350 sider)
Trond er fra Namdalen og har vokst opp i en arbeiderklassefamilie på 1970-tallet. Faren Evald jobber på saga og er overbevist NKPer, mor Åse er hjelpepleier og oppvokst i et bedehusmiljø hun nå har tatt avstand fra. Familien på fire er trygt forankret i sitt arbeiderklassemiljø på Prærien og spesielt faren markerer gjerne hvor stolt han er av sin arbeiderbakgrunn.
Klassereisen
Tronds foreldre er også stolte av at sønnen har et lesehode som gjør at han blir den første i familien som tar høyere utdanning. Men klassereisen Trond foretar fra oppveksten på Prærien til sitt nye liv som akademiker i Trondheim er ikke uproblematisk. Han erfarer raskt at middelklassen/overklassen har «ei sjølsikkerheit vi misunna dei, ei vissheit om at dei betydde noko, at meininga deira betydde noko, at dei vart lytta til, rekna med».
Det skaper et ytre og indre press som kan være vanskelig å balansere, og når vi treffer Trond midt i livet er det meste rundt ham i ferd med å rakne. Han har forlatt sin mangeårige arbeidsplass UDI, han har fått sparken fra sin lærerstilling i skolen. Han er nylig blitt skilt fra sin kone Therese og sliter med å forstå sine døtre Helga og Astrid som «held seg med ideal eg har brukt heile livet på å ta avstand ifrå» og dyrker «den overflatiske materialismen og glamouren».
Dessuten drikker han for mye og har en lei tendens til å la sarkasmer og ufine ord hagle over tilfeldige mennesker som kommer i hans vei. Det er ikke bare bare når du i din søken etter deg selv velger å være dønn ærlig. Det kan også åpne opp for kynisme.
Nært på egen oppvekst
Det er i korte trekk utgangspunktet i Carl Frode Tillers nye roman Arbeidarhjerte, som med sitt 1-tall bak indikerer at det vil komme flere bøker om Trond. I intervjuer har Tiller (54) fortalt at han har brukt mye fra egen oppvekst i sin nye roman, men aldri så mye at det nærmer seg autofiksjon. Han kan likevel gjenkjenne seg i deler av Tronds klassereise, der følelsen av å miste noe aldri helt kan kompenseres av alt det nye du måtte få.
For Trond har dette skapt en usikkerhet, der han opplever at gamle arbeiderklasseverdier ikke lenger blir verdsatt og der han aldri helt klarer å omfavne de nye middelklasseverdiene. Han vil gjerne og spiller med, men med årene blir tomheten mer presserende. Han ender opp med å forakte sitt nye liv, og da er veien til punktet der alt rakner faretruende kort. Utover i boka stiller han gjentatte ganger seg selv spørsmålet «korleis hamna eg her, korleis kunne eg la det gå så langt?» og han besvarer delvis spørsmålet selv ved å konstatere «eg prøvde å vere nokon eg ikkje var».
Mister framtidstroen
Utviklingen fra ambisiøs unggutt med framtidsvisjoner til desillusjonert middelaldrende mann skildrer Carl Frode Tiller overbevisende ved å la handlingen i kapitlene hoppe fram og tilbake i tid, mens vi underveis blir kjent med hans foreldre, bror, kone og to døtre. Og selvsagt, alle de underliggende spenningene som bobler opp ved familiesammenkomster. Slik blir Arbeidarhjerte 1 som et lite puslespill, der de mange løse brikkene etter hvert faller på plass og til slutt tegner et mangefasettert bilde både av Trond, hans familie og av dagens Norge og veien hit.
Men selv om handlingen dermed kan springe fra 70-tallets arbeiderklasseoppvekst til vår tids tåkete 2020-tall og et sosialdemokrati etter sigende i krise, løper spørsmålet om klassetilhørighet og hva samfunnsutviklingen har gjort med oss de siste tiårene som en rød tråd gjennom alle de forholdsvis korte kapitlene.
Om hvordan faren som gammel og overbevist kommunist sliter med å forstå utviklingen i retning markedsliberalisme som dagens sosialdemokrater har omfavnet. Om hvordan Tronds snekker-bror Stein i yrkesmessig forstand har fulgt litt i farens fotspor, men likevel har kastet alle de gamle fellesskapsidealene overbord. Og om hvordan Trond i sin midtlivskrise altså gang på gang spør seg selv hvordan han havnet her?
Skarpe, morsomme og troverdige
Dette skildrer og belyser forfatteren glimrende gjennom sine levende dialoger med dobbel bunn, like skarpe som morsomme og alltid troverdige. Sarkasmene – enten de er uttalt eller bare tenkt – renner over i treffsikkert vidd. Leit for dem det går utover, åpenbart frigjørende for Trond og ikke minst: ren nytelse for leseren!
Denne evnen, å avdekke avstanden mellom det som faktisk blir sagt og det som bare blir tenkt, har preget Tillers forfatterskap helt siden suksessdebuten med romanen «Skråninga» i 2001. Men i Arbeidarhjerte 1 synes han å treffe ekstra godt, der både karakterer og samfunnsutvikling blir synliggjort og kommentert gjennom alt det usagte.
Og visst fins det mye Trond kan forundre og irritere seg over gjennom bokas 350 sider. Inklusive et lite spark til bokbransjen og de store kjedenes totale dominans over dagens bokhandel. Noe Trond beklager mens han drømmer seg tilbake til det som var, til den gangen «ein kunne rekne med å treffe på smarte og beleste folk når ein gjekk inn i ein bokbutikk». Men den tida er det tydeligvis slutt på, konstaterer Trond, med den klare forklaringen «Det er tidsånda. Pengane som rår, veit du».
Det er godt mulig Trond har et poeng, men Carl Frode Tiller trenger neppe å bekymre seg for Arbeidarhjerte 1. Den borer så dypt på en så underholdende måte at den nok vil bli svært synlig i bokhandler utover høsten.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365.no som publiserte saken fredag 6. september. Bok365-anmeldelsen finner du her)
