(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365.no, der den ble publisert DATO. Den anmeldelsen finner du her)
Tenk deg at du «faller ut» av tiden og at hver ny dag blir den samme som du nettopp har vært gjennom. Hva skjer da med deg, ditt liv og dine relasjoner til omgivelsene?
Solveig Balle «Om utregning av romfang, II» (Forlaget Press, 240 sider)
Oversatt av Trude Marstein
Solvej Balle har ikke bare tenkt den eksistensielle tanken, hun har også fylt den med innhold som skal vare gjennom en romansuite på sju bind. For de første tre ble den danske forfatteren før jul tildelt Nordisk Råds Litteraturpris, og nå er andre del i serien, Om utregning av romfang II, utgitt på norsk.
Våkner opp til samme morgen
I første bind, som kom på norsk i august i fjor, ble vi kjent med Tara Selter som sammen med sin ektemann Thomas driver antikvariatet T & T Selter i den nordfranske småbyen Clairon-sous-Bois. På en forretningsreise til Bordeaux og Paris våkner Tara en morgen opp til følelsen av at hun har opplevd alt før. Langsomt kommer erkjennelsen til henne at det er nettopp det hun har gjort. Dagen hun våkner til er 18. november, den samme datoen som hun gikk og la seg i kvelden før.
Og fenomenet skjer ikke bare denne ene dagen. Mønsteret gjentar seg for hver dag. Tara har falt ut av tiden og blir stående fast i 18. november. Og det er bare hun som har opplevd denne dagen før, for alle andre blir hukommelsen nullstilt ved hver dags start. De kan jo ikke huske noe de aldri har opplevd.
Fordeler og ulemper
I startfasen gir det seg mange pussige innslag Tara kan sette pris på. Hun har alltid god tid, og det spiller ingen rolle hvor mye penger hun bruker i løpet av en dag. Når hun våkner til den samme morgenen neste morgen er tids- og bankkontoen like full som den var morgenen før. Og hun får anledning til å observere sin ektemann på helt nye måter, opplevelser som Tara, som bokas hovedperson og fortellerstemme, prøver å forklare og formidle for leserne.
Men etterhvert avtar fascinasjonen ved å leve i den ene dagen, 18. november. Friheten antar alt mer form som fengsel. Det blir slitsomt å fortelle sin mann hver dag om hva som har skjedd med henne, bare for å erfare at han neste morgen ikke husker noe av det de snakket om dagen før. Hun må fortelle alt om igjen. For ham er jo dagen helt ny og ubrukt. Han har ikke opplevd 18. november før, det er det bare hun som har gjort.
Avstanden mellom dem blir større siden de lever i ulik tid. Tara innser at hun må forlate hjemmet og legger ut på en reise gjennom Europa, i jakt på årstidene hun savner og som samsvarer med hennes egne nedtegninger i «årstidsboka», om hvilken dato det egentlig må være.
På reisefot
Det er denne reisen Solvej Balle tar oss med på i andre bind av Om utregning av romfang, der hvert lille kapittel representerer hennes dagboksaktige notater fra én av de mange attende november-dagene. Fra # 368 ved bokas begynnelse til # 1144 ved bokas slutt.
Omregnet i år vil det si at Tara har levd i 18. november i over tre år da vi tar farvel med henne i bind 2, men Solvej Balle (f. 1962) har levd med tanken adskillig lengre. Allerede kort tid etter debuten med romanen Lyrefugl i 1986 fortalte hun i et intervju om sine planer, og hun skal visstnok ha lekt og jobbet med romanserien helt siden 1990-tallet, da hun sammen med blant andre Helle Helle og Naja Marie Aidt sto i spissen for en ny generasjon kvinnelige danske forfattere.
Minimalistisk og poetisk
De dyrket det minimalistiske og poetiske i språket, og denne uttrykksformen har Balle beholdt også i Om utregning av romfang II, som i et nøkternt og beskrivende språk med fokus på hva hun sanser klarer å gi de kapittelvise skildringene av høyst hverdagslige gjøremål både lukt og farge. Det er som om Balle forsiktig åpner et fargeskrin med vage antydninger som på veien til leseren fylles med spørsmål og detaljer – og som ofte gjør det til en fryd å lese.
Men samtidig går det ikke å komme unna at de mange gjengivelsene av hva som skjer på alle hennes 18. novemberdager kan bli noe langtekkelige i første halvdel av boka..
Riktignok får vi være vitne til noen fornøyelige togreiser og møter med passasjerer og vi får være med på julefeiring 18. november hos foreldrene i Brüssel, men for Tara som for de fleste av oss andre er det ikke nødvendigvis så mye spennende og interessant å fortelle fra en vanlig hverdag. Og filosoferingen over hva tid er og betyr for oss tenderer innimellom å gå vel mye i sirkler.
Reiser i tid
Når monotonien truer med å underminere prosjektet, tar Solvej Balle heldigvis grep og fører boka kløktig over i en ny dimensjon. Hun lar Tara pause sine geografiske reiser, og lar henne heller reise i tid.
En gammel romersk mynt som hun har hatt med fra sitt tidligere liv utøver en magnetisk kraft og får en sentral rolle når hun kaster seg over gammel romersk historie. Noe som igjen gir Balle mulighet til å trekke linjer til dagsaktuelle problemstillinger, der hun omtaler romernes mur som en inngangsportal heller enn forsvarsverk: «Romerne føler seg ikke truet. De har luktet profitt (…) Romerne bygger murer for å øke kontrollen. Nå kan romerne handle og regulere menneskestrømmene og skattlegge alt som passerer. En grense er en måte å vokse på».
En beholder som holder på tida
Samtidig som hun reiser i tid, tiltrukket av «alt det som hadde falt ut av historien», løsriver Tara seg fra vår måte å forstå tiden på. Kanskje er tiden verken en lineær akse eller et sirkelrundt hjul, kanskje gir det større mening å betrakte tiden som en beholder hun er sunket ned i. En beholder der hun fra innsiden kan se opp mot og betrakte den verden som har gått tapt?
Det er også i dette tidsbassenget leserne gis anledning til å reflektere over vår oppfatning av tid og forholdet til andre mennesket. Og det er i denne tidsbeholderen som Tara helt mot slutten av boka oppdager noe som varsler en ny omdreining og enda en ny dimensjon i neste og tredje bind av Om utregning av romfang.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365.no, der den ble publisert DATO. Den anmeldelsen finner du her)
