Neil Young: Forever Young

(intervju opprinnelig publisert i 1992)

Hamburg: I 1972 ga Neil Young ut «Harvest», en av rockens udødelige klassikere og kanadierens største kommersielle suksess noensinne. Siden har han sveipet innom de fleste stilarter, før han nå er på markedet med en ny CD, «Harvest Moon». Den logiske oppfølgeren til «Harvest», 20 år etter…

– Men tanken er gammel. En av sangene på plata, «You And me», ble påbegynt allerede i 1975, og Tim Drummond fra Stray Gators sa den gang at jeg her hadde nøkkelen til en ny «Harvest». Jeg var imidlertid mer opptatt av andre prosjekter, så låten ble liggende i en skuff. Helt fram til i fjor, da jeg skrev den ferdig. Og med den i boks ble gnisten til «Harvest Moon» tent, forteller Neil Young i et intervju med NTB.

Den snart 47-årige artisten har for en gangs skyld brutt tausheten som vanligvis omgir hans utgivelser, og sagt seg villig til å møte NTB i Hamburg. Litt forsinket ankommer han rommet i semsket jakke med lange frynser, og de mørke solbrillene beholder han selvsagt på da han slår seg ned ved bordet.

– At jeg ikke pleier å stille opp på slike PR-framstøt, har mye å gjøre med at de fleste platene mine er så pass smale at det ikke er noen vits. «Harvest Moon» derimot er lettere tilgjengelig og har et større potensielt publikum, og da kan det være greit å fortelle folk at plata faktisk finnes.

Samme mannskap

«Harvest Moon» finnes altså, og på den finner vi også nesten nøyaktig de samme musikerne som på «Harvest». Det vil si med Stray Gators som det faste bandet, og med blant andre Linda Ronstadt og James Taylor i koret.

– Ren tilfeldighet, hevder Young og klør seg litt i kinnskjegget.

– Jeg lagde en liste over musikere jeg kunne tenke meg å samarbeide med, og først da det endelige valget forelå slo det meg at wow, det er jo den samme gjengen som på «Harvest»! Noe som gjorde prosjektet enda mer interessant, å se hvordan vi ville kommunisere nå, 20 år etterpå.

– Og hva slags følelser sitter du igjen med?

– At vi ser 20 år eldre ut, men at lite ellers har forandret seg. Faktisk kommuniserte og samarbeidet vi bedre nå enn jeg kan huske at vi gjorde da.

Akustisk og lavmælt

I likhet med «Harvest» har også «Harvest Moon» et akustisk og lavmælt melodiøst lydbilde, og med Youngs klimprende gitarer, skjøre munnspill og ikke minst såre stemme i fokus. Og han tillater seg flere tilbakeblikk på livet, men ifølge Young handler det absolutt ikke om nostalgi.

– Jeg liker ikke å analysere sangene for mye. Det fjerner mystikken. Sanger er som tanker, og detaljforklarte tanker mister lett sitt indre liv. Det er bedre å la lytterne lage sine egne bilder. Skal jeg likevel si noe, må det være at i den grad det finnes et gjennomgående tema, så er det hvordan man skal møte framtida uten å kutte båndene til fortida. Hvordan holde liv i gammel kjærlighet og gi den næring som kan vare livet ut, sier Young som har tre barn, hvorav to (Ben og Amber) sammen med kona Pegi.

Hun driver en spesialskole for 13 psykisk handicappede barn som finansieres av Young. Parets store engasjement har også en naturlig bakgrunn, i og med at både deres sønn Ben og Youngs eldste sønn Zeke har cerebral parese.

Spennende veteran

Det er 27 år siden Neil Young flyttet fra Toronto til Los Angeles, og 25 år siden han platedebuterte med Buffalo Springfield. De fikk en stor hit med «For What It’s Worth», men det endelige kommersielle gjennombruddet fikk Young i Crosby, Stills, Nash & Young. Samt med solo-LPene «After The Goldrush» og «Harvest».

«Harvest» var hans fjerde egne LP, og siden er det blitt ytterligere drøye sneset. Og på disse har Young vært innom alt fra country, blues og rockabilly via straight rock til computer-rock og skurrende gitarfeedback.

Alt har ikke vært like vellykket, men uforutsigbarheten har gitt ham et sjeldent spenningsmoment. Og med de siste årenes fulltreffere «Freedom», «Ragged Glory» og «Weld» har en ny generasjon rockere trykket legenden til sitt bryst.

– Men jeg er ikke enig i at jeg skifter ham så mye. Det er mange likheter mellom mine plater. Bak gitarstøyen på eksempelvis «Glory» flyter samme slags melodiøse åre som på «Harvest Moon». Innpakningen er mer forskjellig enn innholdet. Jeg tester ofte platene mine ved å spille dem i et rom og lytte på dem i et annet. Når lyden må trenge gjennom en vegg forsvinner mange av de ytre detaljene, og kjernen skinner klarere igjennom.

Musikken kommer

En mulig forklaring på det mange likevel vil hevde er store forskjeller, mener Neil kan være at han aldri rydder plass for å komponere.

– Jeg lar musikken komme til meg. Og den energien som omkranser meg avgjør hvilken musikalsk retning jeg tar. Å «fabrikere» sanger er utenkelig, da ville den kjedelige rutinen drepe sjela i musikken. Det som imidlertid er viktig er å være var overfor de øyeblikkene musikken kommer til deg. Det gjelder å fange signalene der og da, og slippe alt annet du måtte ha for hånden, fastslår Neil Young som for en drøy uke siden var en av mange kjendiser som spilte på jubileums-konserten for Bob Dylans 30 år som plateartist.

Sjel kontra business

Young gikk på rett etter at Sinead O’Connor gråtende forlot scenen etter at publikum buet henne ut, på grunn av hennes kritiske uttalelser om paven.

– Det var en skam, men dessverre ikke noe nytt. Også Dylan ble møtt med burop da han kom med et elektrisk band på Newport-festivalen i 1965, og det bare viser hvor liten den musikalske toleransen er.

– For mange ungdommer representerer rocken fremdeles noe ekte, men for de aller fleste er musikk ren underholdning, styrt av en gjennomkommersialisert bransje. Derfor opplever jeg rock’n’roll-livet i dag som helt uinteressant, selv om jeg fremdeles er glødende opptatt av musikkformen, kommenterer Young som ble saksøkt av sitt gamle plateselskap for å ha lagd ukommerse plater.

– De tapte saken, men det som er vesentlig er at det forteller litt om deres filosofi. Ikke rart vi kom på kant med hverandre, flirer Young bak sine mørke solbriller. Og ler enda mer hjertelig når vi nevner sangen «This Note’s For You», hans bitende sarkastisk-humoristiske angrep på sponsede artister.

– Jeg hadde det så gøy da jeg skrev den at jeg falt om på gulvet. Og i studio var det så moro at flere opptak ble spolert. Samtidig som publikum var hysteriske. Men blant artister og i musikkbransjen var det ikke alle som lo…

Mulige samarbeidspartnere

En av de som visstnok lo sammen med Young var hans gode venn Dylan. Young forteller at de flere ganger har lekt med tanken om et samarbeidsprosjekt, og at Clapton har vært trukket inn i planene i det siste. Men han tilføyer raskt at det er mange andre han også har lyst å jobbe sammen med. Slik også mange andre vil jobbe sammen med Young. Som for eksempel Crosby, Stills & Nash.

– Vi lagde «American Dream» sammen i 1988, og de har flere ganger ytret ønske om å fortsette. Jeg har vært altfor travelt opptatt med andre prosjekter og derfor sagt nei, men jeg utelukker ikke at det kan bli et nytt samarbeid på et eller annet tidspunkt. Forutsatt at tida er rett og at de kommer med noen låter jeg virkelig tenner på, sier Young. Før han avslutningsvis forteller at den lenge bebudede Young-boksen ikke er skrinlagt, bare utsatt.

– Vi har jobbet med den i tre år, og tenker oss den som en ny «Decade». En kronologisk gjennomgang av min karriere. Troligvis kommer den i to utgaver, en boks med fire CDer og en enkel-CD som skummer fløten. Problemet er at det er en enorm jobb å finne, «rense» og ikke minst velge de riktige kuttene fra alle mastertapene. Kanskje ser den dagens lys i 1993, men jeg tviler…

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1992)

Les også: Crosby, Stills, Nash & Young – Veteraner ser framover (arkivintervju fra 1999)