(deler av saken første gang publisert 12. oktober 2015. Oppdatert 12. oktober 2025)
Hey hey, my my! Onsdag 12. november fyller Neil Young 80 år!
Siden vi først ble kjent med Neil Young i Buffalo Springfield i 1967, har han vært en av rockens giganter. Sammen med David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash forgyllet han overgangen fra 1960-tallet til 1970-tallet med strøkne harmonier og musikk som kunne være både veldig personlig og bitende politisk. Sammen med Crazy Horse kunne han vise muskler i buldrende gitarrock som bare fortsatte og fortsatte mens Young vrengte strengene til han traff det forløsende klimaks. Og som soloartist kunne han lage vare og såre piano- og gitarballader som tok ham inn på toppen av salgslistene.
Et halvt århundre
Alt dette fikk han gjort i løpet av sine drøye fem første år som plateartist. Og siden har han bare fortsatt. Som oftest med godt resultat, selv om noen nedturer i en karriere som strekker seg over mer enn et halvt århundre selvsagt ikke er til å unngå.
Ikke minst på 1980-tallet kom det noen plater som vanskelig kan betraktes som noe annet enn en nedtur, før han ved inngangen til 1990-tallet igjen leverte et par Young-klassikere. Men siden har det nok vært litt ymse som er kommet fra dagens jubilant, og skal vi være ærlige, så har han vel ikke akkurat skjemt oss bort med så mange supre plater på 2000-tallet.
Arkivgraving
Det sier også sitt om Youngs fokus at to av de beste det siste tiåret, «Hitchhiker» (2017) og «Homegrown» (2020), egentlig har sin opprinnelse på 1970-tallet. Det ble bare ikke plass til dem den gang, slik at de måtte vente i fem tiår på en offisiell utgivelse.
«Hitchhiker» og «Homegrown» er to eksempler i en lang rekke gamle innspillinger Neil Young har børstet støvet av og funnet tida moden for utgivelse. De inngår i prosjektet «Neil Young Archives» som foruten en serie med bootlegs-plater også inneholder tre store «Archives Box-set», med til sammen 37 CDer med tidligere ikke utgitt materiale. Og han stopper ikke der, en Box 4 skal være rett rundt hjørnet, samtidig som han har varslet at det skal komme også en femte «Archives Box Set» før han setter punktum for sin historiske gjennomgang av gammelt materiale.
Men selv om mye av det nye med Young er gammelt, så handler ikke alt om tilbakeblikk. Heller tvert i mot, for mens mange av dagens store artister gjerne drøyer 3-5 år mellom to utgivelser,, har Neil Young de siste fem årene gitt oss tre nye studioplater, med årets Neil Young & The Chrome Hearts «Talkin to the Trees» som den siste.
Engasjert anti-Trump
Denne vitner også om Neil Youngs vedvarende politiske engasjement, med konfrontative angrep på big business, Donald Trump og Elon Musk i sanger som «Big Change» og «Lets Roll Again». Og i forlengelsen av disse, høstens singel «Big Crime» der Young ufiltrert går i strupen på Trump.
Sammen med nærmest evigvarende turnévirksomhet (som så seint som i sommer tok ham til Bergen) vitner det om en 80-åring som fortsatt gløder av engasjement og spillelyst. Som en som fortsatt setter budskapet i «Rockin in the Free World» høyt.
Jeg tror vi stopper der, historien hans er jo allerede godt nok kjent blant de fleste. La meg heller vri det over på det mer personlige, til å mimre litt om de tre gangene jeg har intervjuet legenden.
Elektronikk er greia!
Første gang var da han spilte i Drammenshallen høsten 1982. Han var akkurat da aktuell med albumet «Trans», med elektronisk fokus og sang gjennom en vocoder. De aller fleste er i dag enig i at dette må være et av lavmålene i hans karriere, men jeg syntes den gang det var litt fascinerende, fordi plata og konserten (hadde sett han live et par ganger før) til de grader brøt med vante forestillinger om hva og hvem Neil Young var.
Da vi kort etter konserten traff ham på SAS-hotellet i Oslo, var han også et fascinerende skue. Under hele intervjuet satt han og fingret på og lekte med en liten kalkulator, mens han la ut om elektronikkens herligheter og muligheter. Heretter ville han bare lage elektroniske plater, forsikret han. Og tok avskjed.
Så skrur vi klokka noen måneder framover til hans nye plate kommer ut. Elektronisk? Ikke akkurat. I stedet ble det rockabilly for alle penga på «Everybodys’s Rockin». Men neste da? Sorry. På «Old Ways» var det country som gjaldt. Og litt etter det fikk vi blues. I grunn venter jeg fortsatt på electronica-platen han så hellig lovte den oktoberkvelden i 1982.
Les også: Maskiner kan uttrykke følelser (intervju fra 1982)
Gjør alltid det samme
Neste gang jeg intervjuet Neil Young var da jeg traff han i Hamburg, i forbindelse med «Harvest Moon»-utgivelsen i 1992. Vi var fire journalister fra fire forskjellige land som fikk en times audiens, og Young gjorde hele veien et sympatisk og vennlig inntrykk. Men det jeg husker aller best fra dette møtet, var da en av de andre journalistene påpekte at Neil Young gjorde så mye ulikt på sine plater.
(Og her kan jeg skyte inn at er det noe artister liker å høre er det akkurat det. Faktisk kan det virke som en majestetsfornærmelse hvis du er dum nok til å si at du syns den nye plata likner veldig på den forrige. Da er artisten rask til å fortelle hvor dårlig du har hørt etter, siden det er helt utenkelig at han/hun ville gjort «samme plate» to ganger.)
Og Neil Young? Overrasket ved å hevde at journalisten tok helt feil. Young gjorde slett ikke mye forskjellig. Neida, han gjorde akkurat det samme hele tiden! Bedyret han. Og anbefalte oss til å sette på en Neil Young-plate i et rom og deretter gå inn i naborommet for å lytte. Gjorde vi det, ble all staffasje filtrert vekk slik at det som trengte gjennom veggen var essensen. Og den var akkurat den samme på alle hans plater. Det var bare drakten han kledde opp musikken i som varierte.
Les også: Jeg gjør alltid det samme, hele tida! (intervju fra 1992)
Kommer snart!
Siste intervju med ham var da Crosby, Stills, Nash & Young skulle gi ut albumet «Looking Forward» i 1999. Bandet var samlet på Grand Hotel i Stockholm, men under hele seansen virket Young litt fraværende. Som om dette var noe han mest gjorde for å være litt grei mot sine gamle kompiser. Noe som vel i og for seg også stemte.
Etter at intervjuet formelt var avsluttet, gikk jeg bort til Young for å spørre ham om skjebnen til hans lenge bebudede CD-boks. Fortsatt manglet en del av hans plater på det formatet, men i flere år hadde vi fått høre at «nå er boksen – med gammelt kjent og tidligere ikke-utgitte låter – rett rundt hjørnet».
Det var også svaret han ga meg den gangen i Stockholm, og da jeg prøvde å konfrontere ham med at det hadde han jo sagt tidligere også, løftet han hånden og sa «Det kan kanskje stemme, men nå har du mitt æresord på at den kommer i løpet av noen få måneder. Definitivt maks et halvår fra nå».
Og hvor lenge måtte vi vente? Svaret er at det tok ytterligere åtte år før den ni CDer tykke boksen «The Archives Vol. 1 1963-1972» kom i 2007.
Les også: Veteraner ser framover (intervju fra 1999)
PS! En liten digresjon
Kan jeg også nevne at jeg ble kjent med Lars Lillo-Stenberg gjennom Neil Young? I mine første par år som musikkjournalist i Dagbladet kombinerte jeg frilansingen med en deltidsstilling som lærer ved Foss videregående i Oslo. Skolen hadde (og har fortsatt) en musikklinje, hvor mange moteriktige unge menn med kort sveis og en liten synth under armen den gangen symboliserte det kule og hippe.
Men alle elever var ikke sånn, og Lars Lillo-Stenberg var det definitivt ikke. Et av mine første minner av ham er da han på 21-bussen fra skolen kom bort til meg og slo seg ned, med dun på haka og kledd i en litt gammel – og den gang veldig uhipp – duffelcoat. Han ville snakke musikk. Han ville snakke om Neil Young.
Det kan vi faktisk fortsatt gjøre, når vi innimellom treffes. Og treffer vi hverandre i dag, vil vi sammen sikkert rope:
«Gratulerer med dagen, Neil!»
Av Leif Gjerstad