Å være kreativ betyr å være i stadig utvikling. Kanskje ikke så rart derfor at musikere alltid er så opptatt av å fortelle at deres nye album skiller seg veldig fra det forrige. Unntaket er Neil Young. Han gjør alltid det samme, fra plate til plate.
Jeg innrømmer det. Jeg har mange ganger intervjuet musikere om en ny plate, uten ordentlig å kunne høre at de har noe nytt å by på. Same shit, new wrapping. Men det tør jeg selvsagt ikke si til dem, for da blir de i beste fall såret og i verste fall både fornærmet og forbannet. Alle må jo kunne høre at de har fornyet seg siden sist!
Unntaket Neil Young
Det har de sikkert rett i, men for oss som står på utsiden er det ikke alltid like lett å høre alle de små nyansene som representerer noe helt nytt. Derfor var det både morsomt og interessant da jeg traff Neil Young i Hamburg høsten 1992, rundt «Harvest Moon»-utgivelsen.
Vi var fire journalister fra fire ulike land som delte bord med Neil Young, og det var en av mine utenlandske kolleger som spurte Young hva grunnen var til at han gjorde så mye forskjellig? Med tanke på at Young de ti siste årene hadde gitt ut så vesensforskjellige plater som «Trans», «Everybody’s Rockin», «This Note’s For You« og «Freedom» (bare for å nevne noen) før nå altså «Harvest Moon», syntes det for meg å være et veldig naturlig og relevant spørsmål.
Gjør det samme
Derfor ble jeg tilsvarende overrasket da Young vennlig, men klart tilbakeviste påstanden om at han gjør så mange ulike ting. Tvertimot, så hevdet han at alt han gjør er det samme. Det er bare innpakningen som er forskjellig, hevdet han, og oppfordret oss til å sette på noen av hans plater og så gå til naborommet for å høre dem der, gjennom veggen.
– Gjør du det, så vil du høre at essensen i musikken er det samme fra plate til plate. Eneste måten er hva slags drakt jeg gir låtene, sa Young.
25 år etter tror jeg faktisk han fortsatt er den eneste musikeren jeg har møtt som har gjort et poeng av at intet er nytt under solen.
Her er intervjuet som ble resultatet: Neil Young: Forever Young
Av Leif Gjerstad
