(intervju første gang publisert juni 1985)
Nick Cave er elsket, og Nick Cave er hatet. Den tidligere sangeren i australske Birthday Party har med sine to LPer på egen hand («From Her To Eternity» og den toppaktuelle «The Firstborn Is Dead») markert seg både som en usedvanlig spennende og eiendommelig artist. Hans musikk er sparsomt arrangert men musikalsk suggererende, og tekster og musikk fremkaller alt annet enn lyse stemninger.
– Det er bare blitt slik. Jeg velger ikke et tema som jeg skal skrive om, jeg bare skriver om det jeg er interessert i. Og siden jeg uten tvil er mer opptatt av det som skjer på livets skyggesider enn på solsiden kan det sikkert virke dystert. Men jeg er ikke enig med de som hevder at det jeg har skapt er fargeløst og ødslig. Tvert imot! Min musikk ånder, den er intens og full av følelser.
Sier Nick Cave, som til svært blandet reaksjon spilte i Oslo nylig. Med seg hadde han det samme bandet som komper ham på LPen, The Bad Seeds.
– Mange føler at besetningen med Blixa Bargeld (Einsturzende Neubauten), Barry Adamson (ex- Magazine), Mick Harvey (ex- Birthday Party) og Hugo Race er en merkelig blanding av musikere og «ikke-musikere». Men for meg er denne kombinasjonen av internasjonal brutalitet og musikalsk finfølelse den naturlige og perfekte måten å uttrykke mine følelser igjennom.
Mystisk image
Som person og intervjuobjekt lever Nick Cave i mange henseender opp til rollen som den litt mystiske, smått dystre artisten. Uten å være uvennlig virker han uinteressert i å snakke om seg selv, sin musikk eller sin karriere. Men han er høflig, og svarer likevel på de fleste spørsmål. Som oftest med blikket senket ned mot bordet.
– Det er så mange som prøver å analysere det jeg gjør og som prøver å låse meg fast i bestemte roller. Og å bli fastlåst liker jeg definitivt ikke, spesielt ikke siden mange bygger sin oppfatning av meg på en misforstått teori om Birthday Party som en slags kaotisk, post-industrieil nyveivgruppe. Og det er et dårlig utgangspunkt hvis man vil forstå meg og mine tanker litt bedre, forklarer Cave med et litt sjenert smil.
Men snakke mer om Birthday Party og deres oppløsning vil han ikke.
– Mitt liv og mine tekster ble for intense for gruppen, og jeg følte den sto i veien for min videre utvikling, er det eneste han sier om dette temaet.
Terapeutisk verdi?
For mange artister som skriver om livets dystre aspekter fungerer skrivingen som en slags terapi. Gjelder det også for Nick Cave? Han fører hånden gjennom det strie, sorte håret og svarer så lang somt:
– Vet ikke. Jeg lever i en bestemt situasjon og prøver å forholde meg til den. For å kunne si noe sikkert om hvorvidt skrivingen hjelper meg som person måtte jeg ha et annet liv, en annen livssituasjon å sammenlikne med. Og det har jeg ikke.
Uansett terapeutisk funksjon eller ei, begge LPene til Nick Cave er befolket av ensomme karakterer, som gjennom relativt strukturerte historier forteller om sine sjelelige lidelser og indre smerter.
– Jeg synes det er mye lettere å skrive om ensomme individer som har falt ned i avgrunnen enn å skrive om massene og deres materielle kamp, forteller Niek Cave som litt nølende avslører at det ikke bare er musikk som uttryksform han er opptatt av.
– Jeg er for tiden opptatt med å skrive en roman, og etter at denne turneen er over skal jeg dra til Berlin og fullføre boken. Hva den handler om? Å, det er vel mest om tilværelsens mørke sider, tenker jeg…
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert juni 1985 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
Les også: Nick Cave: Rockens mørkemann (arkivintervju fra 1986)
