(intervju første gang publisert februar 1982)
Konserten i kjeller’n på Chateu Neuf var selsom, men intervjuet etterpå var enda mer spesielt. Først etter å ha ventet og ventet og ventet slik at klokka var passert to om natta slapp vi inn til Nico på hotellrommet – til en samtale som ble (hvis mulig) konsis, flytende og springende på en og samme gang.
Nico avviste blankt antydninger om at mange tilskuere kommer på hennes konserter i dag på grunn av legenden Nieo.
– Det er min musikk som trekker folk. Mitt samarbeid med Andy Warhol, Velvet Underground og alt det der ligger så langt tilbake i tida at det ikke lenger betyr noe.
– Ligger det så langt tilbake at du ikke lenger har noen kontakt med dem?
– Delvis. Når jeg er i New York hender det at jeg treffer Lou Reed på en eller annen bar. Men han er jeg ikke interessert i å ha noen kontakt med. Warhol, derimot, treffer jeg ofte, forteller Nico og antyder at hun til våren skal medvirke i et av Warhols TV-show.
– Jeg kunne lett gjort filmkarriere, men jeg liker det jeg gjør nå bedre. For det er sangerinne jeg først og fremst er, og det byr på langt større utfordringer. Å spille film eller skuespill er nemlig latterlig enkelt, slår Nico fast og tilføyer:
– Det var OK å spille inn for Fellini, men Warhol er langt mer spennende.
Fascinert av det dekadente
Etter å ha spilt i Velvet Underground (som hun hevder hun forlot fordi det oppsto sjalusi mellom Lou Reed og John Cale om henne) og etter å ha bodd i New York noen år, har Nico i 70-årene stort sett oppholdt seg i Paris.
– Men nå har jeg flyttet derfra, jeg kan ikke fordra Paris lenger. For tida bor jeg i Manchester og trives godt. Byen holder nemlig på å gå i oppløsning, og er minst like dekadent som New York! Og jeg har alltid vært facsinert av det dekadente, forteller Nico.
Foruten det dekadente aspektet, har musikklivet i Manchester åpenbart hatt en tiltrekning på Nico. Innenfor den noderne rocken framhever hun Joy Division som favoritter, samtidig som hun nylig har innledet et musikalsk samarbeid med New Orders produsent Martin Hannett
Platekrangel
Nicos siste LP, «Drama Exile», ble trukket tilbake kort tid etter utgivelsen. Om årtsaken til dette forklarer hun:
– Den var jo bare halvferdig, og manglet mye. Derfor stoppet jeg plateselskapets grusomme oppførsel. Om to måneder regner jeg imidlertid med at den nye versjonen av «Drama» er ferdig og klar for utgivelse. Selvfølgelig på et annet selskap!
Samtalen kom etterhvert inn på hva Nico forstår med musikk og hva hun prøver å formidle.
– Jeg liker å skape stemninger, og gjøre musikken min om til bilder og skygge. Og stemningene jeg skaper er verken depressive eller dekadente, men tragiske. For øvrig kan taushet i seg seiv inneholde mer musikk enn hva toner og sanger gjør.
– Instrumentet du spiller, et slags harmonium (tråorgel), er ikke det aller vanligste?
– Nei, det er indisk og akustisk og sjelden brukt i vesten. Jeg begynte å bruke det fordi jeg hele tida fryktet strømbrudd. Og med dette instrumentet kan jeg fortsette å spille selv om strømmen går!
– Når skriver du sanger? Må du være i et bestemt humør for å kunne komponere?
– Nei. jeg kan skrive når som helst og hvor som helst. Det er nok at jeg «hummer» melodiene, for jeg husker det alltid etterpå likevel. Men lettest er det å arbeide når månen skinner — og da spesielt fullmånen. Jeg foretrekker månen framfor sola fordi månen innvirker merkbart på mitt humør, forteller Nico og tilføyer:
– Men jeg liker sola også, selv om jeg alltid søker skyggen.
Liv på skyggesiden
Og for mange vil vel Nicos liv – berømmelse til tross — fortone seg som et liv på skyggesiden. Hennes nære kontakt med dekadent undergrunn og kunstnerisk avant garde-kretser har skapt en rykteflom uten like. Ikke minst om hennes destruktive stoffbruk.
– Myten ble skapt under tida jeg var sammen med Velvet Underground. For de andre i gruppa brukte mye stoff, men ikke jeg. Min stoffperiode kom først etter at jeg hadde forlatt gruppa. Men den perioden er også over nå, for i dag er jeg stoffri, hevder Nico. Seiv om undertegende på grunnlag av hennes talemåte, oppførsel og pupiller under intervjeut ikke nødvendigvis vil gå god for den påstanden.
Uansett, det er ikke tvil om at Nico har et stormfullt liv bak seg. Hva så med framtida?
– Å, jeg vil lage flere plater! Men også flere filmer. Samt skrive bøker. Og poesi. Men helst av alt vil jeg kjøpe en fiskebåt og seile rundt verden. Jeg vil besoke forskjellige steder i østen, for på mange måter føler jeg meg mer hjemme der enn i vår vestlige kultur, sier Nico og rekker fram en blek hand til avskjed.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet februar 1982)
Les også: Konserter jeg minnes m/June 1, 1974
Les også: John Cale: Sterk alene (arkivintervju)
