Debutsingelen «Walkin’ My Cat Named Dog» ble ikke bare Norma Tanegas første hit, det ble også den klart største. Rett før nyttår døde den amerikanske artisten, 80 år gammel.
At jeg ikke ble oppmerksom på dødsfallet til Tanega før nesten en måned etter, er egentlig ikke så merkelig. Det er tross alt snart 50 år siden sist vi hørte noe fra henne som soloartist, da hun i 1971 ga ut sitt andre album «I Don’t Think It Will Hurt If You Smile».
Tekstene på den plata skal visstnok kretse mye rundt Dusty Springfield og forholdet mellom de to kvinnene. Et forhold som tok slutt rundt den tida plata kom ut, og som fikk Tanega til å flytte tilbake til USA etter fem år i London.
Der havarerte vel i praksis også Tanegas karriere som folkpopartist, siden hun var større i England enn i USA og plateselskapet ikke så noen vits i å markedsføre albumet etter at hun forlot den britiske hovedstaden. Dessuten hadde hun jo skrevet noen låter for Dusty Springfield, og det ble det heller ingen flere av etter parets brudd.
Etter et mellomstopp i New York flyttet Tanega (med mor fra Panama og far fra Filipinene) hjem til California, hvor hun har jobbet som kunstner, lærer og innenfor musikken beveget seg vekk fra folk og over mot mer eksperimentell musikk. Innenfor denne sjangeren har hun også vært involvert i noen gruppeprosjekter og gitt ut flere album, det siste i 2012.
Men uten å ane noe om dem, er det ingen tvil om at hun vil huskes best for den første sangen hun bød oss, debutsingelen «Walkin’ My Cat Named Dog».
Av Leif Gjerstad
Se også video:
