(Øyvind anbefaler – mai 2023)
Flotte plater som Luke Elliots «Let’em All Talk» og The Other Ends’ «The Sun Will Do You Good, They Said» er anmeldt av meg I Dagbladet denne måneden. Her er seks andre anbefalinger: Norske Vaarin, Eide Olsen,Brandy Clark, Rodney Crowell, Eilen Jewell og Marty Stuart & His Fabulous Superlatives.
VAARIN: «The Identity Of Belonging»
Vårin Strand (26) fra Hokksund ga i 2018 ut det – stort sett – nedstrippede albumet «Even If I Started Seeing Rainbows» under sitt fødenavn. Seks år seinere kom hun tidlig denne måneden med oppfølgeren, under navnet Vaarin, der hun utvider den musikalske paletten.
Vårin er opptatt av psykisk helse, og «The Identity Of Belonging» handler, som tittelen mer enn antyder, om tilhørighet. Er vi ikke for opptatt av å høre til, spør hun? Alle leter etter å bli sett og akseptert, men vi må ikke tro vi ikke er verdt noe om vi ikke er innenfor den firkanta og ganske snevre ramma som kalles tilhørighet.
«The Identity Of Belonging» er ganske mørk, med Jenny Zithulele Haugens cello som en viktig premissleverandør, men handler også om å komme ut av mørket. Øvrige medvirkende på dette medrivende albumet i tilegg til Vårin sjøl (vokal/piano/synth/trommer) er Marcus A. Edvardsen (synth, piano, gitarer/trommer), som har skrevet låtene sammen med Vaarin og Sindre Sauarlia (piano). Edvardsen og Bjarne Stensli har produsert. Best: «Angel», om en barndomsvenn som døde altfor tidlig, «Planet Of My Own», «Made For Love» og «Cotton».
EIDE OLSEN: «My Dear»
Da albumet «Cross My Heart» kom ut for et par år siden var Asgeir Eide-Olsen, eller bare Eide Olsen, et nytt navn for meg. Det viste seg at det handlet om et comeback etter en pause på nesten tyve år.
Jeg skrev mye fint om «Cross My Heart», og fortsetter skrytet her. Det ville vært meningsløst om ikke Eide Olsen skulle gjøre akkurat dette – gi ut egen musikk. Som sist samarbeider han med den polske saksofonisten og klarinettisten Irek Wojtczak, og det musikalske utrykket spenner fra pop og soul til jazz. Her er fine duetter/vokalsamarbeid med Helene Mork, Inger Lise Drabløs og Marianne Creegan og gode gitarøyeblikk med en glødende Amund Maarud og en Vidar Busk i en liten rolle – uten at dette er ei bluesplate.
Eirik Grønner har produsert og mikset. Best: «Anchored», lystige «The Cello and the Cat», «Walk Away» (med strykere) og sommerlette «Praise The Summer» – mest for arrangementet med blåsere I fremste rekke. Sjøl kaller han akkurat denne «ballroom punk».
BRANDY CLARK: «Brandy Clark»
Med de knallsterke ordene «She grew up hiding bruises, thinking it was love» åpner Brandy Clark albumet som skal etablere henne i countrymusikkens elitedivisjon. Det er bare når du har fått trua på deg sjøl at du synger sånne sanger om overgrep m.m.
Brandy har gitt ut tre album – som alle har fått glimrende kritikker – før hun nå har sluppet det som må bli det store gjennombruddet. Det kan virke som om det er en ny start, med tanke på at albumet er sjøltitulert. Det pleier nå være sånn. Og – hun har trukket gulloddet når hun har fått Brandi Carlile til å produsere. Det er et statement i seg sjøl. Her er elleve låter med substans og gjester som Derek Trucks, Lucius og – i albumets høydepunkt, «Dear Insecurity» – produsent Carlile. Eller et annet, «She Smoked In The House», en hyllest til bestemoren.
Det burde ikke være et tema, men Clark og Carlile er begge lesbiske. Det interessante er at det virker som om de er i ferd med å rydde vei for en større aksept i det konservative countrymiljøet – der du lenge har vært nødt til å skjule legningen om du vil oppnå suksess.
RODNEY CROWELL: «The Chicago Sessions»
Rodney Crowell har funnet tonen med Jeff Tweedy, som har produsert «The Chicago Sessions» i Wilcos hovedkvarter «The Loft». Han bidrar også på gitar og banjo og som duettpartner på «Everything I Want», mens sønnen Spencer spiller trommer.
Som ung mann tilhørte Crowell kretsen rundt Guy Clark og Townes Van Zandt i Austin, Texas, og her gjør han en strålende versjon av Townes’ «No Place To Fall». Produsent Tweedy lar Crowell skinne på sin måte, og Crowell sjøl har sagt at albumet minner ham om hans aller første i 1978.
Crowell er synonymt med kvalitet, om det er country eller nærmer seg countryrock, og har en rekke glimrende album bak seg. Hans helt spesielle låtskriverevner kommer fram i myke høydepunkter her som «Loving You Is The Only Way To Fly» og aldeles nydelige «Making Lovers Out Of Friends».
Jeg føler meg heldig som fikk oppleve ham på lille John Dee i Oslo i 2009. Folk kom langveisfra for å høre ham sammen med Will Kimbrough. En nydelig konsertopplevelse som har sittet i ryggmargen siden.
EILEN JEWELL: «Get Behind The Wheel
Samtidig med Rodney Crowells nye album kom også en «søster i ånden» tidlig denne måneden. «Get Behind The Wheel» er Eilen Jewells tiende album siden 2005, uten at jeg tror hun har fått noen gate oppkalt etter seg i hjembyen Boise, Idaho. Hun kunne fortjent det, for hun har i alle disse åra gitt ut fine album.
Jewell er en god historieforteller som kler opp ordene i en blanding av tradisjonell country / honky tonk, soul, blues og rock, gjerne krydret med noen dryss med psykedelia. Hun reiste tidlig til Europa, og jeg fikk sjansen til å se henne i Madrid (!) da hun akkurat hadde kommet med det fine albumet «Sea of Tears» (2009), fire år etter den sjølutgitte albumdebuten. Jeg tror ikke hun har vært i Oslo siden hun spilte i baren på Palace Grill i 2011, og det betyr at det er på tide å få henne hit.
«Get Behind The Wheel» er først og fremst det jeg vil kalle cosmic country i Gram Parsons- tradisjonen, med gode doser med steel-gitar og Eilens insisterende stemme. Vel verdt å lytte til. Aller best: «Silver Wheels and Wings».
MARTY STUART & HIS FABULOUS SUPERLATIVES: «Altitude»
Det snakkes fortsatt om konserten med Marty Stuart og hans eminente musikere i Oslo Konserthus i fjor. Nå er gjengen ute med et album med 14 nye låter signert Stuart.
Han spilte med de store bluegrassartistene fra han var 14 og i bandet til Johnny Cash på 80-tallet. Siden 1982 har han gitt ut egne plater, de siste åra med His Fabulous Superlatives som backingband. «Altitude», deres første på fem år, er inspirert av The Byrds’ album «Sweatheart of the Rodeo» (1968), og er såpass «eksperimentelt» og på siden at det ikke er noe tradisjonelt countryalbum. «Sitting Alone» høres f.eks. ut som en krysning av Beatles og The Byrds. Nettopp derfor bør du lytte til det.
Fun fact: Supelatives’ trommeslager Harry Stinson produserte (norske) Somebody’s Darlings andre studioalbum, «Forever For Now», i 1994.
Av Øyvind Rønning
