Mandag 24. mai fyller Bob Dylan 80 år. I anledning dagen har vi bedt noen utvalgte artister og forfattere om å trekke fram én Dylan-låt de har et spesielt nært forhold til.
Da vi tok ringerunden med forespørsel om å bli med på den lille hyllesten, svarte nesten samtlige straks ja. Men et problem ga omtrent alle uttrykk for: å bare trekke fram én Dylan-låt er nesten umulig, når det er så uendelig mange å velge blant!
De klarte det likevel. Og at valgene og favorittene er mange gjenspeiles også av at blant de 20 som plukket ut «sin Dylan-låt», var det kun to som gikk for samme låt. Den store spennvidden betyr også at spillelista vi publiserer på selve bursdagen blir like variert som god!
Vi presenterer bidragsyterne i tre ulike runder. Dette er den andre. Den første ble publisert tirsdag 18. mai, og den tredje kommer 22. mai – før vi samler alle i en sak og supplerer med spilleliste på selve dagen, mandag 24. april.
Åge Aleksandersen: «Positively 4th Street»
Jeg er litt usikker på når jeg hørte Positively 4th Street første gang, men det jeg vet sikkert er at den traff meg som et hammerslag. Allerede de første åpningstonene på orgelet varslet noe uventet og overraskende, Bob Dylan var mer direkte enn slik jeg hadde kjent ham. Og det var åpenbart at det var noe han ikke var fornøyd med, en misnøye som kom klart fram i hans vokal. Jeg visste ikke helt hva, og jeg har heller aldri vært typen som legger ned stor energi på å tolke og analysere hans tekster. Men skjønte at det hadde noe med Greenwich Village å gjøre, og hehe… da jeg seinere i livet erfarte at misnøyen blant annet var rettet mot kritikere, var det noe jeg lett kunne gjenkjenne meg i.
Sounden på Positively 4th Street, som ble innspilt samtidig med albumet Highway 61 Revisited (men utgitt kun som singel etter albumslippet) var stor og produksjon var en revolusjon i forhold til det vi var vant med fra folkesangere. Ikke alle likte det, men for meg fantes ikke et fnugg av negativitet. For meg var det bare «JA!». Den låten åpnet opp en helt ny verden for meg.
Claudia Scott: «Tangled Up In Blue»
Bob Dylan har vært en del av soundtracket til livet mitt så lenge som jeg kan huske. Han ble introdusert til meg som barn på -60 tallet via mine eldre kusiner i London, sammen med Joan Baez, Woody Guthrie, Joni Mitchell m.fl. Dylan har en imponerende låtkatalog med mange klassikere, har holdt seg aktuell i alle år og har like stor appell i dag som den gang.
Jeg har sunget flere Dylan låter live opp gjennom årene og også innspilt Gotta Serve Somebody (fra 1979) og With God On Our Side ( 1963) , men Tangled Up In Blue har jeg hatt på settlisten siden 1980-tallet. Den kom først ut på albumet Blood On The Tracks i 1975 og for meg handler teksten på mange måter om livet mitt og for mange av oss som har valgt musikk og veien som levebrød, om forhold og mennesker vi møter, hvor vi ender opp og hvem vi husker. Tangled Up In Blue har sju vers, men jeg har valgt ut tre som jeg mest kan identifisere meg med når jeg synger den live. Teksten er rytmisk, ordrik og perkussiv, hvilket ofte er vanlig med Dylans tekster og du får liten tid til å hvile i melodien før du skal over på neste setning, så det hjelper å kunne teksten godt.
Tom Roger Aadland «Visions of Johanna»
En av to-tre sanger som løfter dobbeltalbumet Blonde on Blonde til det mesterverket det er. Dette er en sang om lengsel, om å vente på noen som (kanskje) aldri kommer. Hvem er Johanna? En vanlig tolkning er at Johanna symboliserer den åndelige kjærligheten (navnet kommer fra hebraisk Yochanan, som betyr «Gud er nådig»), mens Louise, sangens andre kvinnelige hovedkarakter, symboliserer den fysiske. Dylan var på jakt etter «that thin, wild mercury sound» på denne tiden, og med Visions of Johanna klarte han å fange den lyden.
Signe Marie Rustad: «Main Title Theme (Billy)»
Jeg har et sterkt forholdt til hele Pat Garrett og Billy The Kid-soundtracket, fordi det fulgte meg tett i en periode i begynnelsen av 30-åra som var ganske intens. Det var intens kjærlighet og intenst dypdykk ned i musikk. Livet, og skrivinga, åpna seg på et vis, og jeg kunne ligge i flere timer og høre på denne plata, som en slags meditasjon. Main Title Theme (Billy) er ei veldig håpefull låt, en helt perfekt måte å starte ei plate på, og det føles som den kunne vært soundtracket til et helt liv. Melodilinjene som «synges» av gitaren sier mer enn tusen ord, og gir meg et slags mot. Og så, når bassen kommer inn akkurat DER, på 2,41, så plantes beina mine godt ned i jorda, samtidig som jeg føler meg så lett at jeg kunne ha løpt kloden rundt på 6,02 minutter.
Christer Knutsen: «Sad Eyed Lady of the Lowlands»
Et av de aller tydeligste barndomsminnene jeg har er av det å ligge flatt på magen foran platespilleren på soverommet mitt, tolv år gammel. Se stiften treffe vinylen på side fire av nyervervede Blonde On Blonde for første gang – for så å bare forsvinne. Fullstendig. Stirrende hypnotisert på stiften i 11 minutter og 19 sekunder. Jeg forsto ikke et kløyva ord, men det var 100% perfekt musikk. Jeg forstår vel ennå ikke all verden av teksten, og prøver ikke heller, men det er få andre stykker musikk som ennå rører meg så sterkt. Jeg skal være forsiktig med pompøsiteten her, men der låter ofte kan føles som en film eller en bok med en begynnelse og slutt, føles Sad Eyed Lady mer som et bilde. Noe man ikke trenger å følge med på, men bare stå å se på.
Jan Erik Vold: «It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)»
Dylans «beste». Det er mye å velge blant. Jeg velger It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding) — på norsk Alt i orden, mor (jeg bare striblør).
Hvorfor? Bare tittelen setter deg i gang. Og teksten, på norsk: «Mens synserne myser på lasaron og tater/ lærer lærerne bort at dårene prater/ mens de flinke, derimot, vinner priser på plater/ og godheten gjemmer seg i portrom, på gater/ men tilogmed Presidenten av De forente stater/ må av og til kle seg naken … Men jeg hakke tenkt å legge bleim/ på den som har kappa hue av seg/ — alt i orden mor, det får bli hans sak.»
Av Leif Gjerstad
Lørdag 22. mai følger del tre i denne Dylan-serien. Artister som da velger hver sin Dylan-låt er: Mikael Wiehe, Åse Kleveland, Erlend Ropstad, Ingrid Olava, Sivert Høyem, Malin Pettersen og Oddvar Torsheim
Første del i serien ble publisert tirsdag 18. mai. Den kan du lese her: Norske artister velger Dylan-låter, del 1
(Bildet «Dylan syng» er basert på en litografi lagd av Oddvar Torsheim, og publisert med tillatelse av kunstneren)
