The Cure spiller ikke på noen norske festivaler denne sommeren, men står til gjengjeld på scenen i Hyde Park lørdag 7. juli. Samme dag byr NRK P13 oss på en hele sju timer lang spesialsending med det britiske bandet.
Det er programmet Transmission som med Espen Omdahl ved roret trår til med den lange sendingen. Et initiativ Omdahl forklarer med at The Cure denne lørdagen feirer 40-årsjubiluem som plateartister med en stor endagsfestival i Hyde Park i London.
– I løpet av de fire årene Transmission har vært på lufta har jeg laget sju The Cure-spesialer, og jeg tenkte at dette var en god anledning til å sende alle sju på rekke og rad – samtidig med at konserten i London går av stabelen. «Transmission spesial: 40 år med The Cure» ble tittelen på hele rukleverket, forklarer Omdahl om programmet som går på lufta fra 17.00 til midnatt lørdag 7. juli.
– Kan du si noe om hva de sju timene vil inneholde?
– Fire av programmene tar for seg forskjellige epoker i bandets historie, kronologisk fra debuten i 1978 til «Wish» i 1992. Et program er i sin helhet viet til B-sidene på åttitals-singlene, som holdt en utrolig høy standard. Så blir det et dypdykk i «The Head On The Door» som staket ut kursen for resten av karrieren deres i 1985. I det siste programmet spiller jeg en låt fra hvert av de 13 albumene i kronologisk rekkefølge – akkurat som The Cure gjorde selv da jeg så dem avslutte Robert Smiths Meltdown-festival i London for et par uker siden.
– Når hørte du The Cure første gang? Kjærlighet fra første stund, eller utvikling over tid?
– Jeg hørte «Seventeen Seconds» i 1981 uten at den gjorde noe videre inntrykk. Det er rart å tenke på nå, men The Cure var aldri kritikerfavoritter, og ble oppfattet som noe av et fattigmanns Joy Division/New Order den gangen. Men singlen «Charlotte Sometimes» traff meg veldig hardt senere samme år, og derfra og ut kjøpte jeg alt de ga ut. Interessen dalte litt mot slutten av åttitallet – men i 1989 kom «Disintegration», som kanskje er den plata jeg har hørt oftest på de siste tretti åra. Eller tjueni, da.
– Hvilket album vil du si er deres aller beste?
– «Disintegration». Ingen tvil. Robert Smith var besatt av tanken på at han måtte klare å lage en tidløs klassiker før han fylte 30, og klarte det nesten – «Disintegration» kom ut 2. mai 1989, elleve dager etter trettiårsdagen hans.
– Hvordan ser du på bandet i dag?
– De har ikke gitt ut et virkelig godt album siden «Wish» i 1992, og ingenting (med unntak av en låt her og der) siden middels gode «4:13 Dream» i 2008. Allikevel har The Cure høyere status i dag enn de noen gang har hatt, og regnes som post-punkens kanskje aller mest innflytelsesrike band. Forklaringen ligger, tror jeg, i de utrolig gode melodiene og den enorme spennvidden i det musikalske uttrykket: fra nesten idiotisk fengende poplåter til dyp tristesse og beksvart, ungdommelig nihilisme. På konsertene deres får man alt dette og litt til. Og den nye låta de spilte på hele verdensturneen i 2016, «It Can Never Be The Same», er fullt på høyde med de aller beste låtene deres fra åttitallet. Så det blir spennende å høre hva som skjer når de nå skal gå i studio for første gang på ti år.
– Har du truffet Robert Smith eller noen andre i bandet?
– Nei, jeg har ikke møtt Smith, og aldri vært nærmere noen av dem enn da jeg så dem fra fjortende rad i Royal Festival Hall for et par uker siden. Og kanskje det er like greit?
Av Leif Gjerstad
Les også: Diktatoren i The Cure (arkivintervju fra 1987)
