(intervju opprinnelig publisert i 1993)
Oslo: Endelig er det blitt litt orden på New Order. Deppegruppa som ble til diskogruppe har vært beryktet for stort dopforbruk og utsvevende liv, men med bandets nye plate «Republic» signaliserer de en mer disiplinert tilværelse.
– Det er ingen grunn til å overdrive og påstå at vi er helt tørrlagte, men det har skjedd mye med både bandet og våre omgivelser siden vår forrige plate «Technique» kom ut i 1989. Sammen har alle disse hendelsene ført oss inn i en mer edruelig livsstil, bekrefter New Order – Bernard Sumner, Peter Hook, Stephen Morris og Gillian Gilbert – lattermildt overfor NTB.
Mer disiplinert
Hendelsene New Order-medlemmene refererer til er framfor alt samarbeidet med produsenten Stephen Hague på «Republic», konkursen til deres gamle plateselskap Factory og forskjellige soloprosjekt, som omfatter både filmmusikk (Morris og Gilbert) og gruppene Revenge (Hook) og Electronic (Sumner).
– Samarbeidet med Hague førte til en mer disiplinert arbeidsmetode. Tidligere har vi gått inn i studio med bare løse ideer, som vi i dopa tilstand har jobbet fram til det endelige resultatet. Men med Hague som produsent har løpet vært lagt på en helt annen måte. Vi har hatt klare mål fra begynnelsen av, og resultatet er blitt en langt mer homogen plate, kommenterer Gillian som betrakter Hagues inntreden som noe av bandets redningsplanke.
– Før kranglet vi så mye i studio at det kunne gå på helsa løs. Det var på tide med en forandring, ellers ville vi ha endt opp med å drepe hverandre!
Deppa på scenen
Uansett friksjoner har New Order klart å holde sammen siden 1980, da de oppsto som en direkte etterfølger av depprock-pionergruppa Joy Division.
Etter at Manchester-bandets leder Ian Curtis begikk selvmord, besluttet Sumner, Hook og Morris å skifte navn til New Order, samtidig som Gilbert kom inn som nytt medlem. Men Joy Divisions depressive preg skiftet de ikke ut med en gang.
– Dødsfallet var tungt å bære, samtidig som vi allerede fra starten var stigmatisert som en typisk deppegruppe. Publikum kom ikke til våre konserter for å danse, men for å få bekreftet at vi var så tungsindige som myten fortalte at vi var. Og publikums deppe-vibrasjoner smittet litt over på gruppa. Det er tross alt lettere å være glad i en glad forsamling.
Fest bak scenen
Utenfor rampelyset var New Order en helt annen og mer festglad gjeng, med sansen for seine nattetimer på heftige diskotek. Det varte ikke lenge før New Order framsto som britiske pionerer innenfor moderne og gjerne elektronisk-basert dansemusikk. Blant annet med den store hiten «Blue Monday».
Gruppa satte fart på internasjonale dansegulv, samtidig som tilknytningen til det uavhengige selskapet Factory Records gjorde dem til frontfigurer på den britiske indie-scenen. Dessuten var de medeiere i Hacienda, Manchester-klubben som ble det naturlige samlingspunktet for den såkalte Madchester-bølgen, med Stone Roses og Happy Mondays som sentrale aktører.
Nye omgivelser
Men «Republic» kommer ikke på Factory. Det legendariske uavhengige selskapet gikk konkurs for noen måneder siden, og etter mye om og men har New Order underteget kontrakt med et multinasjonalt selskap: London Records, som inngår i PolyGram-gruppen.
– Det var trist at Factory gikk på ryggen, men på den annen side så skyldte de oss flere millioner kroner for «Technique». Derfor er det deilig å endelig kunne jobbe under litt ryddigere forhold og faktisk vite at vi får betalt for det vi gjør. Og dette har også hatt sitt å si for hvordan «Republic» er blitt, hevder bandet.
Også på et annet punkt skiller «Republic» seg ut fra tidligere New Order- plater. Den er laget i det gruppa selv beskriver som en nesten dopfri tilstand.
– Historien knytter rock og dop sammen. Helt fra bluesens dager har musikere eksperimentert med rusmilder. Jeg ønsker ikke å oppfordre noen til å dope seg, men det nytter ikke å unnslå at stoff kan fungere som et kreativt hjelpemiddel. Det kan åpne nye dører inn til en verden du ellers aldri ville ha visst eksisterte, bemerker Steve og tilføyer:
– Men stoffbruk kan også stenge de samme dørene. Det er en hårfin balanse mellom det konstruktive og det destruktive, og det er ikke alle som klarer denne balansegangen uten å tippe over. Jeg synes vi har mestret dette bra, mens Sean Ryder og Happy Mondays er et tragisk eksempel på noen som ikke klarte det.
Fotballsang
Med New Orders bakgrunn, kom det som en stor overraskelse da de i 1990 lagde Englands VM-sang «World In Motion», med John Barnes som sentral rapper.
– Da forslaget kom, avfeide vi det som latterlig. Vi er ikke en gang særlig interessert i fotball, og alle vet hvor gyselige fotballsanger er. Men jo mer vi tenkte på det, jo mer spennende syntes vi forslaget hørtes ut. I stedet for å lage en fotballsang med New Order, skrev vi en New Order-sang om fotball. Og noe slikt har aldri vært gjort før.
– Nå spilte England bare uavgjort mot Nederland, mens Norge slo Tyrkia i kvaliken. Så kanskje England blir slått ut, mens Norge kommer til fotball-VM. Hvis det skjer, er dere klare for å lage Norges VM-sang?
– Ha, ha! Det var jammen en morsom ide! Kan du ikke be det Norske Fotballforbund å ringe oss, så skal vi sikkert bli enige. En viss orden må det jo være, fastslår bandet og banker i bordet.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet opprinnelig publisert i NTB i mai 1993)
