14. juli var det 100 år siden Ingmar Bergman ble født. I dag er det norsk premiere på en ny dokumentarfilm om den svenske filmregissøren. «Ett år, ett liv» gir et innsiktsfullt og nyansert bilde av mennesket Ingmar Bergman.
Tittelen på Jane Magnussons nye dokumentar sikter til året 1957, et år hvor Ingmar Bergman var så turboaktiv at man kan bli svett av mindre. På CVen hans fra dette ene året står to filmklassikere («Det syvende innseglet» og «Jordbærstedet»), en tv-film og fire teaterproduksjoner (hvorav en fem timers lang oppsetning av «Peer Gynt»).
Ikke en gang et blødende magesår kunne bremse ham, like lite som trøblete relasjoner med ulike kvinner fikk stå i veien. 39-årige Bergman hadde tross alt allerede da seks barn med tre ulike kvinner.
Ett år som skildrer et liv
Men selv om filmen tar utgangspunkt i 1957 brukes året mest som et springbrett for å skildre hele hans liv. Med tentakler som strekker seg tilbake til barndommen, som ser på kvinnerelasjonene, som ser på teatersjefens despotiske kontrollbehov – og som selvsagt også gransker hvordan livet hans avspeilet seg i filmene han skapte.
Og det er dette spennet som gjør «Ett år, ett liv» til en så god filmopplevelse. Den går bakenfor bildet av Bergman som genial teatersjef og filmskaper. Den anerkjenner hans enestående posisjon som kunstner, men uten å ramle i fellen hvor man ukritisk aksepterer en kunstners demoniske sider som «nødvendig for å skape stor kunst».
Tvert i mot stiller filmen spørsmål ved konsekvensene hans væremåte fikk for hans omgivelser. Hvordan han forbrukte kvinner på en måte som i kjølvannet av #metoo neppe ville vært mulig. Hvordan han tilsynelatende brydde seg lite om sine barn (og hvordan i all verden skulle han kunne huske når de var født?). Og hvordan han ikke nølte med å bruke sin makt til nærmest å knuse kolleger han betraktet som mulige rivaler.
Store nyanser
I filmen framkommer det også at Bergman i 1977 fikk stoppet et tv-intervju med sin eldre bror, der bildet regissøren har tegnet av sin egen barndom blir motsagt og slår sprekker. Han ville kontrollere sine omgivelser, noe som i filmen også vagt knyttes til hans sympatier for nazismen helt til alt raknet.
Jane Magnusson har til filmen intervjuet en rekke skuespillere og andre som har jobbet eller levd sammen med Bergman – og som sammen skaper et mangfasettert bilde av en kompleks mann.
«Ett år, ett liv» bekrefter bildet av den geniale arbeidsnarkomanen og visjonæren som inspirerte andre og viste stor kjærlighet til faget. Men den viser også fram en mann som i sin egosentrisitet ikke nølte med å misbruke sin makt der det kunne gavne ham. Noe som igjen aktualiserer betydningen av å kunne se forskjell på en kunstner og hans kunstverk.
Av Leif Gjerstad
Les også: Det store Bergman-året
Se video:
