(Saken ble først publisert i Dagsavisen og Adresseavisen september 2013, i forbindelse med 40-årsdagen for Gram Parsons død)
Joshua Tree, California: Noen lys brenner foran gitaralteret på Joshua Tree Inn. 40 år etter hans død holdes minnet om Gram Parsons i live.
– Han forandret livet mitt. Han forandret alt, fastslår Colin Goldie. Den 64-årige reklamefotografen og hobbymusikeren fra Vancouver har reist de 2250 km fra den kanadiske kystbyen til California-ørkenen for å hedre minnet av countryrockeren Gram Parsons. Som bare 26 år gammel endte sine dager på det lille motellet Joshua Tree Inn 19. september 1973.
Men Colin Goldie er ikke alene. Når vi ankommer det lille motellet i den bekmørke ørkennatta, møtes vi av gitarer og sangstemmer. Rundt det svakt opplyste gitaralteret pyntet med blomster, lapper og flasker sitter Colin sammen med andre gjester på Joshua Tree Inn. Fra Canada, USA, Irland og England.
Og alle er her i samme ærend: For å feire minnet av Gram Parsons. De har også det til felles at de bestemte seg for dette for lenge siden. For samtlige 12 rom på det lille motellet ved Highway 62 ble booket for disse dagene for mer enn ett år siden. Andre dager og helger er det derimot langt lettere å få plass, bekrefter ansatte ved motellet. De anslår at mellom 20 og 30 prosent av gjestene kommer på grunn av Gram Parsons.
Noen av disse selvsagt også med norsk pass, slik som Madrugada og Lars Saabye Christensen som begge har gjestet motellet. Sistnevnte overnattet for få år siden for sikkerhets skyld på rommet til Gram, nr. 8.
Les også: Gram Parsons, fakta
Mytisk død
Noe av den vedvarende interessen for Gram Parsons har selvsagt med hans mytiske død å gjøre. Hvordan den unge countryrockeren døde den klassiske overdosedøden, men hvor det meste som skjedde etterpå nærmer seg det absurde. Hvordan hans roadmanager og kompis Phil Kaufmann sammen med en annen venn i ruset tilstand røvet kisten med Gram Parsons lik på flyplassen i Los Angeles, rett før den skulle sendes til begravelse i New Orleans, slik familien ønsket det.
Men Kaufmann ville det annerledes. Få måneder i forveien hadde Gram Parsons sagt at han ved sin død ville kremeres i Joshua Tree-ørkenen, og vennene hans fraktet derfor den stjålne kisten ut i Joshua Tree-ørkenen, for å brenne countryrockerens lik like ved Cap Rock, den mektige klippeformasjonen som Gram Parsons elsket og som han dro svirebror Keith Richards med til.
Kosmisk musikk
Men det er ikke bare myten om Gram Parsons som holder ham levende. I tillegg er det selvsagt musikken. Hvordan den unge artisten bygget broer mellom country og rock og gjennom sitt kortvarige virke i bandene The Byrds og Flying Burrito Brothers samt som soloartist (med da purunge Emmylou Harris ved sin side) viste sin samtid at det var mulig å være rocka og frika og likevel like country. At det fantes countrysjel langt utenfor redneckland.
– Gram gjorde det sosialt akseptabelt for hippier å like country, oppsummerer Maria Finch. Den 38-årige irske kvinnen er selv født etter Parsons død, og lar æren for at hun har funnet Gram gå dels til faren sin og dels til U2.
– Faren min var veldig musikkinteressert og introduserte meg for Gram Parsons. Men da jeg var ung føltes det litt feil å like det han spilte, og derfor trengte jeg U2 som døråpner. For som ire er det klart du blir nysgjerrig på Joshua Tree når hjemlandets store helter gir ut et album med akkurat det navnet. Og nå er jeg endelig her!
Maria er der sammen med sin engelske ektemann Andy Finch. Han hevder å være like stor GP-fan som kona, men med et helt annet utgangspunkt.
– Rolling Stones! Som Stones-fan ble jeg nysgjerrig på Gram Parsons gjennom Keith Richards og låten «Wild Horses». Det er tydelig at de hadde mye til felles, og innflytelsen fra Gram Parsons kan høres klart på «Exile on Main Street». Parsons satte jo sitt preg på de fleste og meste han kom i kontakt med.
Countryrockens pioner
Og der berører Andy enda mer av myten. For etter at Gram Parsons i 1968 ble trukket inn i Byrds for å hjelpe til litt i studio, overtok han raskt kommandoen. Resultatet ble det som av mange betraktes som det første virkelige countryrockalbumet, klassikeren «Sweetheart of the Rodeo». Men samværet med Byrds ble kortvarig. Gram Parsons hadde blitt venn med Keith Richards og ville heller henge med ham, så Parsons forlot Byrds rett etter en konsert i London.
Angivelig fordi han ikke ville spille i apartheidlandet Sør-Afrika, dit Byrds var på vei. Men kanskje vel så gjerne fordi han øynet muligheten for å bli med i Rolling Stones, slik Keith Richards hadde ymtet frampå om. Men som aldri ble noe av, fordi Mick Jagger så på Gram-Keith-alliansen som en trussel mot Rolling Stones identitet og sin egen lederrolle i bandet.
Cap Rock
Det forhindret likevel ikke Keith Richards fra å bli med Gram Parsons til hans elskede nasjonalpark, Joshua Tree, med sine fantastiske kaktuser og klippeformasjoner. Med stedet Cap Rock som Parsons foretrukne favorittplass og åsted for likbrenningen for 40 år siden.
Dit valfarter også mange Parsons-fans, for å søke magien i ørkenlandskapet – og for å legge ned blomster og andre minnesgjenstander i nærheten av der liket av Gram Parsons ble brent.
Men da vi i stekende hete oppsøker Cap Rock, er det ingen synlige Gram Parsons-spor. Trolig på grunn av en State Trooper-bil som står parkert i varmen bare et par hundre meter unna. Politi og nasjonalparkvoktere rydder nemlig konsekvent unna alle minnesmerker etter Parsons. Og på de to merkesdagene i henholdsvis september (dødsfallet) og november (fødselsdagen) er de ekstra påpasselige.
Rommet til Gram
Kanskje er det også grunnen til at Maria og Andy Finch ikke fant fram til Cap Rock, som de snakket varmt om kvelden før.
– Men det er ikke så farlig. Bare å være her er fantastisk, fastslår det irsk-engelske paret. De har booket seg inn på nr. 7, naborommet til Gram Parsons (nr 8). Det var fortsatt ledig da de bestilte værelsene for mer enn to år siden, men fant ut at det ville bli «for mye av det gode».
Det synes imidlertid ikke 45-årige Michael Leaf fra San Francisco. Heller ikke ryktene om at det kan spøke på Parsons-rommet skremte ham vekk fra å bestille akkurat det.
– Skal det være fest, må noen være vert. Og jeg påtar meg gjerne rollen, smiler Michael Leaf som oppdaget Gram Parsons gjennom de to soloalbumene hans, for rundt 20 år siden.
– Hans musikk er heartbreaking og det emosjonelle i det han lager viser hvor skjørt livet kan være, sier Michael som ofte feirer musikere på merkesdagene deres.
– Å feire Gram blir likevel noe helt spesielt, både fordi han står så sentralt i mye av det jeg liker og fordi det henger en magi i lufta her i Joshua Tree, sier Michael som ved dødsøyeblikket kl 02 om natta til 19. september inviterer oss inn på «number eight» for å se en gammel video med Gram Parsons og Emmylou Harris fra en konsert i Los Angeles snaue året før han døde.
Kneler ved senga
Og hvor vi som er tilstede, i mangel av stoler, kneler rundt den store senga hvor Parsons åndet ut for 40 år siden, men hvor han og Emmylou akkurat nå trer fram på en grovkornet video på laptopen plassert midt på senga.
Ved min side kneler 26-årige Lori LeChien fra Tucson, i nabostaten Arizona. Hun er selv singer-songwriter, aktuell med nytt album før jul og føler seg musikalsk beslektet med Gram, forteller hun.
– Jeg var hektet på Townes van Zandt og fant veien videre derfra til Gram Parsons. De har begge en nerve og sårhet i musikken deres som er sjelden, samtidig som deres tragiske liv hadde noen likhetspunkter. Jeg elsker det de gjorde og søker noe av det samme i musikken som dem: det vakre mørket i menneskesinnet, forklarer Lori som preisiserer at hun ikke kom til Joshua Tree for å «feire den mytiske døden hans».
– Jeg feirer det Gram fikk til i livet og det han ga oss. At han døde så ung og før han nådde sitt potensial er jo bare trist. Jeg lurer ofte på hvem han ville ha vært og hvor mange plater han hadde lagd, dersom han hadde fått leve. Musikere som Bob Dylan og Neil Young viser jo at det går an å bevare gløden og kreativiteten til langt opp i pensjonsalderen.
Av Leif Gjerstad
(Reportasjen ble skrevet i september 2013, i forbindelse med 40-årsdagen for Gram Parsons død. Ble publisert i Dagsavisen og Adresseavisen)
Les også: Emmylou Harris: Forkjølet countrydronning (arkivintervju fra 1992)
Les også: Emmylou Harris: Travelt friår (arkivintervju fra 1999)
Les også: Her er stedet Leffe elsker
Se også video med Gram Parsons og Emmylou Harris, fra 1973 (dessverre dårlig teknisk kvalitet)
