Oslo: Jeg har sikkert sett Patti Smith minst 20 ganger i årenes løp. Likevel blir jeg hver gang like storbegeistret og forundret over den eiendommelige kraften den 71-årige kvinnen har. Øya lørdag ble intet unntak.
Det er en positivistisk kraft som stråler ut av Patti Smith. Den gamle pønkpoeten med det lange, grå håret besitter det der ubestemmelige «it» som forener generasjoner. Hun kan sende spyttklyser bortover scenen, mens hun med et humanistisk engasjement prediker viktigheten av å ta vare på hverandre og vår klode. Hun kan smådanse på scenen med kattemyke bevegelser som du ikke forbinder med pensjonistalderen. Hun kan synge med en stemme som utstråler både intensitet og poetisk varme.
Skaper magi
Og selvsagt, hun har musikken som skal til for å gjøre alt dette mulig. Og hun gjør alt med en glød som får kjærlige vibrasjoner til å strømme gjennom salen og omfavne alle. For å skape noe som flere generasjoner kvinner (og menn) kan identifisere seg med, som kan skape den magien som har gitt Patti Smith hennes ikoniske status.
Lørdag startet hun i det litt myke hjørnet med «Ghost Dance» før hun skrudde opp tempoet og begeistringen med sin klassiske «Dancing Barefoot». Like suverent som forventet. Men hun tok oss på senga da hun, etter en tale om de store miljøutfordringer menneskeheten står overfor, smalt til med en gnistrende versjon av Midnight Oils gamle klassiker «Beds Are Burning». En sang der alle kunne synge med i «how can you sleep when your beds are burning»-refrenget, og der alle var innforstått med bakteppet til at den låten nå har lett seg inn i hennes repertoar: ekstremsommeren vi nettopp har opplevd.
Strålende avslutning
Mens Patti Smith vanligvis kan holde på i over to timer, måtte festivalkonserten hennes tikke inn på 75 minutter. Det komprimerte programmet betød at oppløpssiden kom kjappere og med større intensitet enn normalt. Og med knallsterke versjoner av kjærlighetssangen «Because The Night» (tilegnet hennes avdøde mann Fred «Sonic» Smith) og den humanistisk-inspirerende «People Have The Power» løftet taket seg da Patti Smith la ut på paradenummeret «Gloria». En perfekt avslutning på en strålende konsert med en artist som både har «power» og er «glorious»
Av Leif Gjerstad
PS! Etter konserten til Patti Smith på Way Out West-festivalen i Göteborg torsdag, skrev en begeistret svensk journalist at «Patti burde være fast gjest på festivalen hvert år. Punktum». Jeg skjønner hva hun mener. Kanskje jeg skal stjele den formuleringen og bruke den på Øya i stedet?
PPS! Verdt å nevne er også at for første gang på evigheter var ikke hennes gamle samarbeidspartner Lenny Kaye med i bandet. Til gjengjeld var sønnen Jackson kommet inn på gitar.
Flere saker fra Øyafestivalen
