Patti Smith «Horses»: Hester med evig liv

Å spille hele album live er blitt et populært konsept. Sjelden føles det så riktig som når Patti Smith nå kommer til Norge med 50 år gamle «Horses».

Etter konserten i Chateau Neuf mars 1978 (jeg var der – og er veldig glad for det!) skulle det gå hele 26 år til neste gang Patti Smith sto på en norsk scene. Men etter Rockefeller-konserten juli 2004, har Smith vært en hyppig gjest i Norge. Hele 28 konserter er det blitt de siste to tiårene, med to konserter på Sentrum Scene i juni for to år siden som de siste.

Spesielt besøk av hyppig gjest

Slik sett er det ikke noe spesielt at den 78-årige amerikaneren kommer til Norge enda en gang. Likevel hausses konserten i Oslo lørdag opp som en begivenhet litt utenom det vanlige.

Forklaringen staves «Horses». Albumet som redefinerte rocken og varslet et tidsskille da det kom 10. november 1975 – og som Patti Smith med band i anledning jubileet skal framføre i sin helhet på Sentrum Scene lørdag. I bandet gjenfinner vi for øvrig både gitarist Lenny Kaye og trommis Jay Dee Daugherty fra originalbesetningen, supplert av Tony Shanahan på bass og hennes egen sønn Jackson Smith på gitar.

Musikk som forandrer verden

Med «Horses» ga Patti Smith kvinnen en helt ny rolle i rocken, og i dag er albumet en selvsagt gjenganger i toppsjiktet når aviser og blader med respekt for seg selv skal kåre «tidenes album».

Så egentlig er vel så mye sagt om «Horses» at det er svært lite å tilføye. Men for min egen del kan jeg mimre og tilføye at jeg importerte plata fra det store utland straks den ble gitt ut. Og jeg kom vel aldri lenger enn til åpningsstrofen «Jesus died for somebody’s sin but not mine» før gåsehuden meldte seg. Måten hun gjorde Van Morrison/Thems gamle «Gloria» til sin egen og noe helt annet fortalte meg at ingenting noensinne ville bli det samme.

Og initialfølelsen ble bare forsterket utover plata. Den opplevdes helt uten svake spor eller hvileskjær. Den bød på en frenetisk energi blandet med en inderlighet. Den var dypt personlig og den var primitivt utagerende. Den blandet pønkens råskap med poesiens følsomhet. Hun utstrålte en ny type feministisk selvsikkerhet og framsto som tøff og androgyn på et av tidenes kuleste platecovere. Hun representerte noe helt nytt som vi ikke visste at vi hadde lengtet etter før vi plutselig fikk det. Men da skjønte vi det til gjengjeld!

For de spesielt interesserte

Selv om «Horses» hylles i dag og framstår som det opplagte (og vel også eneste) albumet Patti Smith kan turnere med på denne måten, ble krusningene i sin samtid langt mindre. For selv om den betød svært mye for noen av oss, betød den forbausende lite for de aller fleste.

Du leter derfor forgjeves etter plata på amerikanske, engelske eller norske hitlister. Det var først med tredjealbumet «Easter» og Springsteen-låten «Because The Night» at Patti Smith også fikk kommersiell suksess. Men ikke så voldsom, slik mange naturlig tenker i dag, newyorkerens status tatt i betraktning.

Lang pause i heimen

Hennes bemerkelsesverdige comeback er da også noe som gjør Patti Smith ekstra interessant. For sin siste virkelig vesentlige plate («Easter») kom altså i 1978, og fra inngangen til 1980-tallet til midt på 1990-tallet holdt hun seg nesten helt borte fra rampelyset. Omtrent eneste livstegnet vi fikk var det litt dvaske, bare halvgode albumet «Dream of Life» i 1988. Utover det stullet hun hjemme i Chicago med ektemann Fred «Sonic» Smith (fra legendariske MC5) og deres to barn.

Ikke akkurat beste oppskriften for en karriere i en bransje hvor de færreste kan håpe på en holdbarhet som strekker seg særlig utover neste trendskift. Likevel er det altså det Patti Smith har klart.

Uten å erobre platemarkedet har Patti Smith erobret publikum og media til den grad at Time Magazine for ti år siden fant tiden moten til å inkludere henne på lista med verdens hundre mest innflytelsesrike kvinner!

Sterkt comeback

Det var etter ektemannens død i 1994 at Patti Smith bestemte seg for å vende tilbake til musikkbransjen. Det ga i 1996 det vellykkede albumet «Gone Again» og sommeren det året sto hun på en europeisk scene for første gang siden september 1979.

Turnéen var også innom Roskilde-festivalen, hvor hun leverte en av de beste konsertene undertegnede noensinne har sett. Dessuten hadde hun vært borte så lenge at det faktisk var nokså lett å komme langt fram, slik at jeg havnet ved siden av to norske jenter i 20-årsalderen bare få meter fra scenekanten i det Grønne teltet (nå omdøpt til Arena).

Det var tydelig at jentene digget konserten, ikke minst da barfotsPatti i «Dancin Barefoot» ertende plasserte foten oppå linsen til en fotograf. Jeg var likevel nokså uforberedt da den ene jenta rett etter konsertslutt sa til den andre «hun dama var jævlig kul!. Hun må jo ha gitt ut noen skiver? Vi må sjekke det opp!».

Rebellen blir ikon

De hadde altså ikke peil på hvem hun var. Men måten de reagerte på «ei ukjent gammel dame» var et tydelig signal om at Patti Smith ikke lenger bare var «pønkens gudmor» (en betegnelse hun selvsagt alltid har mislikt). Patti Smith hadde dette litt ubestemmelige som overskrider generasjonsskiller. Patti Smith hadde dette tidløse som i dag har gjort henne til det ikonet hun er.

Og nå med innflytelse langt utover de indre, kule rockekretsene, slik virkeligheten var før hun trakk seg tilbake.

Spreke, 50-årige hester

Når hun 50 år etter nå framfører «Horses» i sin helhet med delvis samme band som på plata, må det nødvendigvis få et visst nostalgisk skjær. Hun og de to i originalbesetningen er jo 50 år eldre og i en helt annen livsfase enn da «Horses ble sluppet». Og formodentlig vil også de fleste blant publikum på Sentrum Scene være godt voksne, selv om det garantert også vil være mange vesentlig yngre tilstede.

Kanskje er også de to jentene fra Roskilde der? De må nå nærme seg 50 og har siden sist ganske sikkert sjekket opp hva hu kula dama har gjort.

Av Leif Gjerstad

Les også: Patti Smith – Tilbake med «Gone Again»  (intervju fra 1996)

Les også: Patti Smith – Med bok og konsert (intervju fra 2012)

Les også: Lenny Kaye – Døråpneren (intervju fra 1996)