(intervju fra 1999)
Køln: Etter å ha prøvd seg med en symfoni og en bildeutstilling, har Paul McCartney bestemt seg for å skru klokka tilbake. På sin nye plate «Run Devil Run» har han finkjemmet ungdommens hukommelsesloft, og kommet ned med et knippe gamle rock’n’roll-låter.
– Det er noe jeg lenge har hatt lyst til å gjøre, for ungdomsforelskelsen er noe vi alle bærer videre med oss i livet. Det er jo bare utvendig vi forandrer oss. Innvendig forblir vi helst de samme. I stedet for å ta for meg klassiske rock’n’roll-låter, valgte jeg litt mer obskure sanger som jeg har et nært forhold til, som det var knyttet bestemte minnerfunn til. Det er sanger som fortjener en annen skjebne enn å støve bort på bunnen av skattekisten, selv om mitt motiv til å spille dem inn utelukkende var personlig tilfredstillelse, forklarer Sir Macca når LeffesLab sammen med fire andre europeiske journalister treffer 57-åringen på en ekslusiv snikpremiere i Køln.
Spontane øyeblikk
«Run Devil Run» slippes 4. oktober og teller totalt 15 låter. Tre av dem er nyskrevne McCartney-sanger, mens de øvrige tolv er hentet fra det (stort sett) mindre kjente repertoaret til kjente artister som Gene Vincent, Elvis Presley, Ricky Nelson, Carl Perkins, Chuck Berry, Little Richard, Fats Domino, Vipers og Johnny Burnett. Noen er nokså like originalen, andre mer ulike, men alle og ytterligere fire som ble til overs – er innspilt i Abbey Road-studioet i løpet av fem dager.
– To før lunsj og to etter lunsj, akkurat som i de tidlige Beatles-dagene. Håpet var å gjenfinne den tøylesløse spontaniteten og gleden som hersket i studio den gang, men som både jeg og de fleste andre har mistet etterhvert som teknologien er blitt mer avansert og komplisert. Den styrer oss mer enn omvendt, og nå er jeg mer overbevist enn noensinne om at et «dessverre» er på plass. Å lage en plate på så kort tid var så gøy at jeg ikke gidder å spørre meg selv om hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere. I stedet lurer jeg på når jeg kan gjøre det neste gang, sier McCartney
Advarsel!
I samme slengen løfter han en liten advarende pekefinger til dagens unge artister.
– Det er selvsagt dumt å sammenlikne da med nå, men jeg tror mange unge artister gjør seg selv en bjørnetjeneste når de murer seg inn i studioet så lenge. Sammen med plateselskapenes proffe markedstenking, hvor det ikke lønner seg med for mange plater i løpet av for kort tid, ender de opp i en situasjon hvor de brenner inne med mye av kruttet. Dessuten er kjappe innspillinger en sikker måte å stoppe ego-kranglingen på, siden du ikke en gang har tid til å grave deg ned i egoet. Men selvfølgelig, for de aller mest talentfulle spiller det neppe noen som helst rolle hvor lenge det går mellom hver plate.
Rutinerte medhjelpere
Sammenliknet med de fleste andre har McCartney en stor fordel når han ønsker å være spontan i studio. Hans navn gjør det lettere å rekruttere medhjelpere, og en kjapp telefonrunde var alt som skulle til for å få med seg Dave Gilmour og Mick Green på gitar, Ian Paice på trommer og Pete Wingfield på piano.
– Mick (med fortid i Johnny Kidd & The Pirates) har jeg jobbet med tidligere, Dave (Pink Floyd) kjente jeg godt og Ian (Deep Purple) litt. Mens Pete bare er enda en av disse musikerne jeg alltid har likt, men aldri har kjent eller jobbet med. Da jeg ringte dem fortalte jeg om prosjektet, men uten å røpe noen av låtene før vi var i studio. Og da var det for seint å angre, selv om det var mange låter de ikke kjente i det hele tatt, smiler Sir Paul synlig fornøyd.
Og trekker nok en gang linjene tilbake til Beatles:
– John og jeg skrev ofte på spreng rett før vi skulle inn i studio, slik at låten var helt ny og ukjent for George og Ringo. Da gjaldt det å følge instinktet og finne den rette innfallsvinkelen med en gang, for med bare halvannen time å bruke på en låt ble det ikke særlig tid til tenking eller prøving og feiling.
Sang til Linda
Det er snart halvannet år siden Linda døde, og via plateselskapet har vi på forhånd fått streng beskjed om at Paul ikke ønsker å snakke om tapet av sin kone. Hun sniker seg likevel litt inn i samtalen, siden noen av sangene på «Run Devil Run» direkte eller indirekte er inspirert av henne.
– Den mest åpenbare er selvsagt min egen kjærlighetshyllest til henne i «What It Is», som jeg skrev før hun døde. Men også Ricky Nelsons «Lonesome Town» har fått en annen betydning for meg i dag, selv om det alltid har vært en trist tapt-kjærlighets-sang. Det er nok rimelig å anta at den ville blitt litt annerledes dersom jeg ikke hadde mistet Linda, innrømmer Paul som sjarmerende elegant verner sitt privatliv.
Vær normal, lev alminnelig
– Det er fryktelig lenge siden jeg innså at jeg måtte leve med min kjendisstatus, hvis jeg ikke heller valgte å slutte med musikk for å bli glemt. Og det er ikke noe større problem hvis du bare oppfører deg normalt, samtidig som du setter klare regler for ditt eget privatliv. Da kan du stort sett leve som andre alminnelige mennesker, hevder Paul som ler av vårt forslag at han kanskje burde legge ut på en «alminnelig» turne med sine ikke helt så alminnelige musikere.
– Vi har faktisk spilt live en gang i Los Angeles, og det var vanvittig moro. Men fortsatt er alt dette så nytt at vi ikke har hatt tid til å tenke turnetanken. I det hele tatt kjenner vi hverandre så dårlig at vi ikke er kommet lenger enn å spørre hverandre om hvor vi bor. Og kanskje er det best at det forblir slik. Det er jo først når man blir bedre kjent at egoet kommer inn og krangelen starter.
(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1999)
