Oslo: Drøye to måneder etter utgivelsen er «Menn i min situasjon» trykket i et opplag på 39.000, solgt til 17 land og nominert til en rekke priser. Likevel bedyrer forfatteren at han måtte forlate Norge da boka kom.
– Jeg satt i et stabbur litt nord for Torsby i Värmland. Jeg ble der i 3 ½ uke, på lang avstand fra norske aviser og med mange bøker på fanget. Det var herlig, smiler Per Petterson.
Det er blitt en tradisjon for den 66-årige forfatteren å reise vekk når datoen for en ny Petterson-roman nærmer seg. Tidligere har han reist et par ganger til hytta nord for Fredrikshavn i Danmark, mens det denne gangen altså ble et leid stabbur i Sverige.
– Jeg er av den nervøse typen og jeg er sårbar. Det blir for tøft for meg å forholde meg til anmeldelser når de kommer. Jeg orker det ikke, jeg bare må vekk, sier Petterson som også har måttet tåle kritikk for dette.
Dårlig gjort?
Noen har gitt uttrykk for at det er dårlig gjort av en så kjent forfatter å rømme landet slik han gjør, mens enkelte har ymtet frampå at hele greia er en bløff. At utenlandsoppholdet bare er en del av forlagets markedsstrategi for å bygge myter.
– Det siste er i hvert fall helt feil. Forlaget ville helst sett at jeg holdt meg hjemme, og første gang jeg dro visste de det ikke en gang på forhånd. Tabben er vel bare at jeg røpet det med utlandet i et intervju et sted, og siden er det blitt en greie om den «nervøse forfatteren» og utlandet.
Strålende kritikker
Per Petterson hadde uansett ingen grunn til å engste seg. «Menn i min situasjon» er blitt mottatt med strålende kritikker rundt om – også her på LeffesLab – og nå som året skal oppsummeres dukker den opp på årsbestelista i avis etter avis, samtidig som den er nominert til blant annet P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris. Foruten at boka også har fått høye salgstall og vises stor interesse fra utlandet
– Jeg kan ikke huske at det har vært et slikt trøkk rundt noen av mine utgivelser tidligere. Responsen har vært ganske overveldende. Og den er kommet som en voldsom lettelse. For det har vært et slit å skrive fram denne boka. Den har tatt meg seks år, og underveis har jeg stanget panna i tastaturet og vært på nippet til å gi opp flere ganger, kommenterer forfatteren.
Arvid Jansen
I «Menn i min situasjon» stifter vi igjen bekjentskap med Arvid Jansen, som vi sist traff for ti år siden i den prisbelønte romanen «Jeg forbanner tidens elv». Han er blitt Per Pettersons alter ego, men han har også skapt noe trøbbel for Petterson i disse virkelighetslitteraturtidene. Jansen er tross alt en forfatter fra Veitvet med revolusjonær bakgrunn som har vært gjennom en skilsmisse og som har mistet nær familie i en skipsbrann, akkurat som Petterson.
– En god del av eksteriøret i bøkene med Arvid Jansen er hentet fra mitt liv. Røttene har verdi for meg, og for skrivinga er det viktig med forankring. Men alt det andre har veldig lite med meg å gjøre, det er fiksjon. For å si det slik; Mutter’n klabbet aldri til meg, slik Arvids mor gjorde med ham, ler Petterson.
– Men kan du oppleve det som problematisk at noen faktisk leser deg inn i dine romaner?
– Akkurat det gir jeg totalt blaffen i. Ved å forankre noe av det ytre i det velkjente, føler jeg meg mye friere i skriveprosessen. Det gir meg større mulighet til å legge til og trekke fra uten å miste det sannferdige i fortellingen underveis.
Julefeiring
Legger til har han åpenbart gjort i en scene i boka, der Arvid Jansen skal feire jul sammen med eks-kona Turid og parets tre døtre, hjemme hos hans tidligere svigermor. Det går ikke helt bra, og Arvid havner ikke bare på bar, han havner også på fylla og i slagsmål før julefreden senker seg i den blodrøde snøen.
– Arvids jul ble slik den måtte bli, og jeg hadde fryktelig moro da jeg skrev dialogen på baren. Men heldigvis har jeg aldri opplevd en slik jul. Tvert i mot har jeg et veldig bra forhold til jula, og jeg gleder meg hvert år stort til julefeiringa, fastslår Per Petterson entusiastisk.
Blant gavene han han har satt størst pris å få, var da han som tenåring fikk «en liten flis av en bok av Strindberg» av broren. Men hvilken bok ville han selv gitt bort i år?
– Den skal være norsk? Da velger jeg Mona Høvrings «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født». Mona tror fortsatt hun er en smal forfatter, så hun ble forbauset da romanen tidligere i høst ble nominert til Bokhandlerprisen. Men hun skriver bare bedre og bedre, så både nominasjonen og det større opplaget boka er kommet i er fullt fortjent!
Av Leif Gjerstad
Les også: Livredd suksessforfatter
(Intervjuet er skrevet på oppdrag for Bok365.no og ble først publisert der lørdag 22. desember. Du kan se det her)
NB! Gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg både anmeldte «Menn i min situasjon» og intervjuet Petterson for Bok365.no, men at intervjuavtalen kom i stand flere uker etter at anmeldelsen ble publisert.
